Luar Biasa = utenom det vanlige, i positiv forstand.

Gjennom å være hvit, blond og blåøyd i et land som Indonesia gjør man seg visse erfaringer. For det meste dreier dette seg om positive henvendelser, med unntak av guttene som kastet en brusboks på meg, og ikke minst syklisten som spydde meg i trynet.

Jeg har for eksempel blitt spurt om å bli med et band på CD-innspilling. Uten å vite noe som helst om min musikalske bakgrunn, spurte de meg om jeg kunne tenke meg å være gjestesolist på plata deres. Jeg svarte at jeg var for malu (flau), så vi lot det være.

Spørsmål angående giftemål har jeg sluttet å telle. Indonesiske Ibuer (fruer), den ene villere enn den andre, har èn etter èn mast om å få gifte meg bort til sønnene deres. Dette uten å vite noe om hvem jeg er og hvilke holdninger jeg har til rollene i ekteskapet. Kanskje hadde de skiftet mening om jeg fortalte at jeg ikke planlegger å bli hjemmeværende husmor, eller at de som svigerforeldre ikke hadde blitt høyeste autoritet i mitt liv (dette er nemlig veldig viktig her til lands).

Når folk sier at jeg er den fineste de noen gang har sett, smiler jeg oppgitt og tenker for meg selv at ”det er mer der det kommer fra”. Jeg prøver å forklare at vi alle er skapt av Gud, og at vi alle er vakre, men deres forestilling om at den hvite befolkningen er ”luar biasa” (se overskrift) ser (dessverre) ut til å stå evig fast.

Den observante leser har kanskje trukket slutningen om at komplimentene virkelig hagler her i østen. Flere har spurt meg om det ikke øker min selvtillit noe voldsomt å motta slike hyggelige bemerkninger. Sannheten er at jeg ikke tar det så veldig til meg.

Noe som jeg heller velger å ta til meg, er å høre min beste venninne, Murni, si:
”Aku suka sekali pada adek Maren. Tidak karena kulitmu putih, tetapi karena kamu orang baik sekali. Maren seperti saudaraku, dan kamu tidak sombong. Kamu suka bantung aku, dan aku selalu senang waktu jumpa sama adek Maren”.
(På Norsk: Jeg liker deg, lillesøster Maren, ikke fordi du er hvit, men fordi du er god. Du er som min søster, og du er ikke overlegen. Du liker å hjelpe meg, og jeg er alltid glad for å se deg, lillesøster).
Dèt velger jeg å tro er fra hjertet, og jeg velger å ta det til meg.




Illustrasjonsfoto. Over: Undertegnede og en noe eldre beiler. Jeg prøver å være høflig, men samtidlig avvisende. Murni kom med følgende gullkorn: "Ikke glem at du skal tilbake til Norge, Maren!"
Under: Hjertefriends.

Jeje. Noe vi alle kan ta til oss:
For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef 2:10)

"Racism is still alive in London"

Dette var tittelen på den første oppgaven vi skulle skrive etter jul i første klasse (på vgs). Oppgaven skulle være et brev til Prime Minister'en fra en fortvilet jente som ikke fikk leid den leiligheten hun ville fordi kjæresten var black. The landlord ville ikke leie ut til svarte mennesker. Vi hadde fått ny engelsklærer som var strengere med karakterene enn Turid, som vi hadde før jul. De fleste jentene i klassen ble veldig stressa, men ettersom undertegnede hadde hatt Jan Torsether på ungdomsskolen,(som ALDRI gikk høyere enn 5+) var dette ingen krise.

Uansett: Hva som skjer i London nå om dagen vet jeg ikke.
I Indonesia, derimot:

Først vil jeg si at 999,999 promille av de jeg møter, er i overkant hyggelige. Tre tilfeller har jeg opplevd det motsatte.
Første gang var en kveld jeg var ute og syklet. Noen kom bak meg og ropte "orang bule, orang bule, orang bule" (som betyr "hviting"), og kastet en tom brusboks på meg.
Det var helt greit.

En annen gang var det noen som rakk finger til meg.
Også helt ok, no harm done.

Dagens hendelse:
Jeg vil gå meg en tur. Tenker å gå i ca 2 timer, til en butikk som selger sportsutstyr, og tilbake. Jeg pakker en appelsin og et rundstykke i veska, og begynner å gå . Veien er traffikert, så jeg må se meg godt for. Mot meg kommer en mann på moped. I det han kjører forbi, merker jeg at jeg blir våt i ansiktet. Jeg prøver å tørke det vekk med hånda, og ser til min store forfjamselse at den er covered in yellow body fluids. Mmmmm! Denne mannen har altsaa SPYDD/GULPET på meg! Jeg snur meg etter ham, og han ser på meg og flirer. Itu tidak sopan! Det hele er litt ekkelt. Jeg tenker først at jeg må komme meg hjem og dusje. Men hei, det er bare magesyre og litt mat. Jeg har jo ikke akkurat fått ei død rotte slengt i nakken.. Jeg går til et bilverksted og får låne en vannslange. Jeg tar en kvikk vask og går videre på min ferd.

Jeg er "rystet", som min kjære far ville sagt.
Likevel, nå er jeg faktisk mer overrasket over at jeg ikke "freaked out". Hele mitt liv har jeg nemlig tenkt at andres kroppsvæske er noe av det ekleste som finnes. Nå synes jeg ikke det lenger.
Vi er jo alle like..

..selv om vi har ulike oppfatninger om hva som sømmer seg å gjøre.