Hittil og litt til..

Jeg blir skremt over hvor fort tiden går. Jeg får ikke tid til alt og alle jeg har lyst å ha tid til, men slik er det bare. Jeg har det bra!

Når jeg er ute og går, tenker jeg på hvor mange fine mennesker som er med på å krydre hverdagen min. Jeg blir varm om hjertet når jeg snakker med noen på skolen og tenker med meg selv at "dette mennesket har jeg blitt glad i!" Jentene i matteklassen er helt herlige. Her er vi i skjønn forening ved Hallingskarvet:



Jeg går på ski så ofte jeg bare kan. Jeg liker oppoverbakker og slake strekninger best. I går gikk jeg ei mil alene, med herlig musikk på øret. Da går jeg så mye fortere! Når jeg ikke ser mennesker i umiddelbar nærhet, synger jeg med. I går ble det ganske komisk, da en racer på ski gikk forbi meg mens jeg sang følgende strofe sammen med Simon and Garfunkel:
"Scoot down the road
What's my number
I wonder how your engine feels." Jeg tror nok motoren hans var bra.
Mannen ble glad, og ropte "det er kjempeflott!"

Jeg har mye å glede meg til, og mye å glede meg over.

Rybak

Jeg har ikke fulgt så mye med i dette sirkuset de kaller Grand Prix.
However, jeg må si meg fornøyd med vinneren!
Han smeltet meg helt da han svarte "Alle jenter er spesielle" da VG ville vite om han hadde ei spesiell jente han tenkte på. Skjønnasen!

Attende

Jeg har søkt om plass på Universitetet i Tromsø i dag. Etter nærmere seks år sør for polarsirkelen, ser trekkfuglen sitt snitt til å komme tilbake.
"Vi som kommer ifra mørketid vil alltid søke dit, kor det glitre i turkis og månesteina..."

Pink passion

Kan dere gjette hvorfor jeg er all dressed up og ganske excited?

Big fashion no-no..

Kom over litt av åpningsseremonien fra OL på Lillehammer i dag. Jeg har full respekt for kongen vår, men ble litt flau da jeg observerte antrekket hans. Den gang nydelige Märtha stilte i Telemarkbunad. Dronningen og Krompen i liknende antrekk. Rundt dem florerte bunadskledte nordmenn med feler og hester. Og kongen stilte i PARKDRESS!

Winter wonderland

..just some photos for all my non-Norwegian friends.. This country is so beautiful in winter clothes.. I went skiing with some friends from school today. It was lovely!

Monday morning blues..

Det foreligger en generell oppfatning av at mandager ikke akkurat er noe å skrive hjem om. På radioen prøver vertene å oppmuntre lytterne til å klare seg gjennom disse harde ukedagene. "Det er bare fire dager igjen til fredag!"
For en tankegang! Skal vi ikke få hygge oss i ukedagene, så vel som i helgen?
Mandag er ny uke, og ja, jeg gleder meg jo til det blir helg og jeg kan gjøre (nesten) hva jeg vil på søndag. Likevel, jeg vet jo at denne uka byr på mange gleder og overraskelser!
Tirsdag er det skole, kjemi, trening med 3mx-venninnene og Quiz med Godt Brød-laget.
Onsdag skal jeg på skolen og være der leeeeeenge, og kanskje en stitur på kvelden?
Torsdag blir nok skremmende lik onsdagen, og så er det helg. På søndag drar jeg på hyttetur og det blir så LOVELY. Men før dette er det mye fine ting som skal bli sagt! Jeg skal ha mange fine stunder på Bjørknes. HURRA!
Ha en fin uke, kjære deg!

...bare en liten digresjon..

Jeg så vår alles kjære Prime Min på TV her om dagen, og tenkte for meg selv at Jens er kjekkere enn noen gang!

Happily ever after...

Gratulerer til disse turtelduene med 25 år som herr og fru!

Hvis du kommer tilbake igjen

Vess du kommer tebake en dag,
vil du komme som venn?
Vil du komme som dommer og Gud
eller komme som barn igjen?
Vil du komme på sykkel så kjorteln står etter dæ som et seil?
Vil du komme te han som e fremme for lengst,
eller ho som går feil?
Vess du kommer igjen..
Vess du kommer igjen..

Vess du kommer tebake en dag,
vil du gå tell ei dør
der det står president eller pave, imam eller sjæfredaktør?
Vil du heller gå inn til en prostituert eller heroinist,
går du utenom status og pænga og makt som da du va her sist?
Vess du kommer igjen..
Vess du kommer igjen..

Vess du kommer tebake en dag,
vess du kommer hit nu,
Bare si det om den krigen som går
om den einaste rektige tru.
Vil du komme til alle med fred,
eller bære de utvalgte få?
Trur du ennu tilgivelse sju ganga søtti e veien å gå?
Vess du kommer igjen..
Vess du kommer igjen..


Vess du kommer igjen..

Tribute

I dag kunne det handlet om Abbey Road, en av tidenes beste plater. Neida, det er kun et illustrasjonsbilde.

Jeg leste i dag at et av menneskene som har bidratt til å utvikle min karakter nå er død:

"I løpet av sine 79 leveår rakk riktignok tyskeren Hans Beck å gi liv til utallige generasjoner av playmofigurer, de 7,5 centimeter høye plastmennene som er blitt et like fast inventar i lekegrinda som de konkurrerende LEGO-klossene.

I 1958 ble nemlig den daværende møbeldesigneren ansatt av leketøysprodusenten Geobra Brandstätter for å designe en serie samleverdige leker, et samarbeid som i 1974 fødte playmofolket og en hel fantasiverdenen de kunne bo i.

Da Beck døde hadde oppfinnelsen innbrakt 2,2 milliarder kroner til arbeidsgiveren, takket være store og små entusiaster i over 70 land" (www.dagbladet.no)

Lieber Hans Beck, vielen Dank!
Hvor mye glede har ikke disse herlige skapningene gitt oss?
Vi hadde så mange i persongalleriet. Birger, han var postmann og oppkalt etter Farfar (til tross for at Birger Skorpen aldri var i besittelse av dette yrket). Så var det barnehagetanta Rigmor. Synnøve, som var et av barna i som gikk der. Lise med rosa genser. Og Sakaj, han var adoptert fra Bangladesh. Vi hadde en karusell også. Den var noen ganger kilde til krangel mellom søstrene Skorpen. Undertegnede ville den skulle gå kjempefort, mens storesøster ville ha litt mer normalt (les: realistisk) tempo.
Berit fikk sykebil og sykehus. Pasientene kunne få maten intravenøst. Vi hadde kofferter og sykler, med blå og røde hjul. Jeg hadde en rød VW Golf, som var helt lik den ordentlige bilen vi hadde hatt da vi bodde i Norge. Hver julaften i barndommens dager var vi spente på om vi fikk noe nytt til samfunnet vårt. Vi hadde en slags veivalser. Og en båt med ordentlige propeller. Jeg husker da jeg fikk en blå campingbil, med madrasser. Det var så stor stas!
Utallige timer har vi lekt, ledd, kranglet og brukt fantasien. Snakket med forskjellige stemmer, skapt scenarier og drømmer.

Takk skal du ha, Beck!

Menneskets beste venn?

Jeg skal få meg hund når jeg blir stor. Ikke fordi jeg har så lyst på vofs, men fordi jeg ikke vil at barna mine skal kjenne på den samme angsten for disse kreaturene som det jeg selv har hatt. Denne frykten har vært voldsom til tider. I Lilleveien gikk jeg opp trappa og inn i stua MED SKIENE PÅ, da en boxer hadde sett sitt snitt til å løpe etter meg. Mamma sier jeg var grønn i ansiktet. Jeg tviler ikke.

Jeg har kommet gråtende inn i klassen på (ungdoms)skolen, et resultat av at en viss dame i Skaret ikke hadde vett nok til å ha bånd på hundene sine om morgenen. En annen gang jeg ble forfulgt av to monster tråkket jeg så hardt på pedalene at kjedet røyk. Gjett om jenta var redd.

En dag gikk jeg av bussen i Kroklia, Oslo. Det er to år siden nå. En mann var ute og lekte med beistet sitt. Det kom imot meg, og jeg kjente angsten var på vei.
Maren: "Vær så snill å ta hunden din!"
Den slemme mannen: "Hvorfor det?"
Maren: "Fordi æ e så redd!"
Den slemme mannen"Faen ta deg, di jævla hore!"
Jeg la på sprang, og registrerte at hunden var på vei etter. Jeg følte jeg så døden i hvitøyet. Turte ikke se meg tilbake. Så kom jeg hjem til nummer 9, og hadde ikke nøkkel. Petter låste opp, og fikk seg en god latter da han så mitt skrekkslagne ansikt.

Og historiene har gjentatt seg. Med tiden har jeg utviklet en viss aggressivitet mot folk som ikke kan ha bånd på hundene sine. Det hjelper ikke at "den er jo så snill". Nei! Bånd er tingen på offentlige steder.

I Medan bodde det en nederlender som var gift med en indonesisk dame. De hadde noen svarte hunder som likte å bjeffe. De kom etter meg da jeg var ute og jogget en kveld. Jeg ropte: "Bu, tolong! Aku takut sekaaaaaaali!!" (Frue, hjelp, jeg er sååå redd).
Jeg var skjelven i minst en time etterpå. Likevel, jeg syns jeg klarte å være sånn passe høflig.

Så var det Frognerparken. En mann var ute med sin ekle hund, selvfølgelig uten bånd. Den begynte å søke kontakt, og jeg løp og sa "Æ e så redd for hunda", og mannen tok hintet og ropte på vennen sin.

I går hadde jeg fått nok. Jeg var på Røa, og en puddel kom stormende mot meg. Den bjeffet ikke. Det var det jeg som gjorde: "TA DEN HUNDEN!!!!!!!!!!!!"