Jeg liker ikke helt eksamenstid. En forfulges av dårlig samvittighet fordi en burde ha begynt å lese tidligere. Brukt tiden mer effektivt.
Eksamensperioden er nokså selvsentrert for de fleste.
Likevel: man må yte for å kunne nyte.
(.........)
Det er viktigere ting i livet.
Regner med den observante leser har fulgt med litt med i media i det siste. Det skjer ting som burde engasjere mer enn at Norge vinner MGP. Jeg lar bildet tale for seg.
Tuesday, May 19, 2009
Monday, May 18, 2009
Saturday, May 16, 2009
Rybak 3
Synnøve Svabø overskred sin taletid, og Alexander Rybak: Hvis du vil, kan vi godt gifte oss.
Jeg tror det hadde blitt tidenes sjarm-kids.
Jeg tror det hadde blitt tidenes sjarm-kids.
Friday, May 15, 2009
Rybak, del 2
Tuesday, May 12, 2009
Helter i Norgesglasset, del 4: Besteforeldre
"En skulle vøri fire år i romjul'n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
(....)
En skulle vøri fire år i romjul'n
da julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang."
Fire år ble jeg. Var det også i romjulen. Kjente mer enn ei jente som var nesten fem. Og julelysene brente i Asia så vel som i Norge.
Det stoppet der.
De to bessmorheim´ene vi relaterte til, var ikke i umiddelbar nærhet.
For all del: Å feire jul i Bhutan var helt eventyrlig. Vi hadde ekte julestjerner i hagen, vi fikk kjøtt i grønnsaksgryta (og kjøtt var en mangelvare), og vi sang "Betlehem ga Jesu masi tongma" med perfekt Shaschocpa-uttale. Høydepunktet var "Krissamas (les: Christmas) drama". Da bygde de voksne en stall ute, og alle barna i landsbyen fikk hver sin rolle i julespillet. Undertegnede gikk alltid med en drøm om å få spille julestjerna. Hun gikk i hvite klær og holdt stjerna høyt opp, slik at vismennene kunne finne veien til Betlehem. Det ble med drømmene. Første året var jeg en glad sau. En annen gang fikk jeg være engel.
Men det var ikke jul dette skulle handle om. Ei heller romjul. Det var det bessmorfanget og den bessmorheimen.
Det var disse tre vi savnet mest av alle. Farmor, Farfar og Bestemor. Verdens snilleste mennesker, med all verdens tid og tålmodighet. Kan huske jeg en gang våknet om morgenen, helt fortvila. Jeg hadde nemlig drømt at jeg satt på fanget til Farmor i Asker, og da jeg oppdaget at det hela bare var en drøm, ble jeg så skuffet.
Kommoden til Farmor var som en skattekiste. Jeg var meget tilfreds da jeg fant et par flaskegrønne nylonstrømper som jeg fikk beholde. Neglelakk og lebestift i skapet, vi fikk bruke så mye vi ville. Jeg sov med hårruller, Berit kastet seg ikke på trenden. Farfar prøvde å vekke filatelistene i småjentene sine, med noe variert suksess. Farfar var en sånn som kunne alt. Han kunne tilogmed ting som Pappa ikke visste!
Is med sjokoladebiter. Bamsemums til Barne-TV, til og med på hverdagene. Vi ble nok litt skjemt bort siden de så oss så sjelden.
I Harstad ventet en spent bestemor på besøk fra "småpien" sine. I kjelleren ble det gjensyn med bamsene og dukkene som bodde der. Helene Harefrøken og den gule regnbuebamsen. Vi fikk nye venninner i nabojentene. På kjøkkenet fikk vi hjelpe til med å bake, og vi kunne spise deigen uten å bli syke. Bestemor sydde og strikket med kjærlighet. Det gjør hun forsåvidt enda.
Det er fremdeles stas med besteforeldre.
Mennesker som er så stolte over deg. Som gleder seg når du er glad, og som gråter med deg når du har det vondt. Tar deg i forsvar når foreldre er urimelige.
Fine folk som alltid vil mene at sine barnebarn er de vakreste blomstene i livets hage.
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
(....)
En skulle vøri fire år i romjul'n
da julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang."
Fire år ble jeg. Var det også i romjulen. Kjente mer enn ei jente som var nesten fem. Og julelysene brente i Asia så vel som i Norge.
Det stoppet der.
De to bessmorheim´ene vi relaterte til, var ikke i umiddelbar nærhet.
For all del: Å feire jul i Bhutan var helt eventyrlig. Vi hadde ekte julestjerner i hagen, vi fikk kjøtt i grønnsaksgryta (og kjøtt var en mangelvare), og vi sang "Betlehem ga Jesu masi tongma" med perfekt Shaschocpa-uttale. Høydepunktet var "Krissamas (les: Christmas) drama". Da bygde de voksne en stall ute, og alle barna i landsbyen fikk hver sin rolle i julespillet. Undertegnede gikk alltid med en drøm om å få spille julestjerna. Hun gikk i hvite klær og holdt stjerna høyt opp, slik at vismennene kunne finne veien til Betlehem. Det ble med drømmene. Første året var jeg en glad sau. En annen gang fikk jeg være engel.
Men det var ikke jul dette skulle handle om. Ei heller romjul. Det var det bessmorfanget og den bessmorheimen.
Det var disse tre vi savnet mest av alle. Farmor, Farfar og Bestemor. Verdens snilleste mennesker, med all verdens tid og tålmodighet. Kan huske jeg en gang våknet om morgenen, helt fortvila. Jeg hadde nemlig drømt at jeg satt på fanget til Farmor i Asker, og da jeg oppdaget at det hela bare var en drøm, ble jeg så skuffet.
Kommoden til Farmor var som en skattekiste. Jeg var meget tilfreds da jeg fant et par flaskegrønne nylonstrømper som jeg fikk beholde. Neglelakk og lebestift i skapet, vi fikk bruke så mye vi ville. Jeg sov med hårruller, Berit kastet seg ikke på trenden. Farfar prøvde å vekke filatelistene i småjentene sine, med noe variert suksess. Farfar var en sånn som kunne alt. Han kunne tilogmed ting som Pappa ikke visste!
Is med sjokoladebiter. Bamsemums til Barne-TV, til og med på hverdagene. Vi ble nok litt skjemt bort siden de så oss så sjelden.
I Harstad ventet en spent bestemor på besøk fra "småpien" sine. I kjelleren ble det gjensyn med bamsene og dukkene som bodde der. Helene Harefrøken og den gule regnbuebamsen. Vi fikk nye venninner i nabojentene. På kjøkkenet fikk vi hjelpe til med å bake, og vi kunne spise deigen uten å bli syke. Bestemor sydde og strikket med kjærlighet. Det gjør hun forsåvidt enda.
Det er fremdeles stas med besteforeldre.
Mennesker som er så stolte over deg. Som gleder seg når du er glad, og som gråter med deg når du har det vondt. Tar deg i forsvar når foreldre er urimelige.
Fine folk som alltid vil mene at sine barnebarn er de vakreste blomstene i livets hage.
Thursday, May 07, 2009
Wednesday, May 06, 2009
Dog
Angsten for det som skal foregå på fredag (jeg og min venn 2KJ skal skilles i form av en muntlig eksamen) er så absolutt tilstede.
Likevel har jeg smilt i dag. Her er noen sitater:
"Altså, rekker-kapitlet i 3MX er litt som Joker Nord"
"...ja! Eller jeg syns i grunnen at hele 2MX er litt sånn Joker Nord."
Bjørknes er fint!
"Because the sky is blue, it makes me cry
Because the sky is blue.......aaaaaaaahhhh "
Likevel har jeg smilt i dag. Her er noen sitater:
"Altså, rekker-kapitlet i 3MX er litt som Joker Nord"
"...ja! Eller jeg syns i grunnen at hele 2MX er litt sånn Joker Nord."
Bjørknes er fint!
"Because the sky is blue, it makes me cry
Because the sky is blue.......aaaaaaaahhhh "
Friday, May 01, 2009
Helter i Norgesglasset, del 3: Ivar Aasen
Det fylgjande vert skrive på nynorsk, ettersom hovudpersonen er nynorskens far (med forbehald om feil i nynorsken, eg finn ikkje ordlista mi):
17.mai-feiring i utlandet var noko heilt spesielt. Det var ein dag som var nesten like høgt verdsatt som jul og fødselsdag.
Det var alvor. Me var så stolte over at me hadde ei Grunnlov heime i Noreg. Eg trudde ikkje bhutanesarane hadde noko grunnlov. På skulen satte me opp skodespel om oppveksten til Henrik Wergeland. Sidan me berre var tre elevar, fekk me meir enn ei rolle kvar. I fyrste akt var eg veslebror til Henrik, som bad til Gud om at dei måtte finne vegen heim. Og så spelte eg mora deira. Me song "Den prektigkledte sommerfugl" og "Vi ere en nasjon vi med". Far til Henrik hadde vore ein av dei fyrste i Stortinget, så han hadde me respekt for! Me gledde oss til å reise til Eidsvoll og sjå statuen av den dyrekjære forfattaren som draumde om Stella.
Same året øva me på heile nasjonalsangen, signert Bjørnson. Me kunne alle dei 9 versa utenat. Eg hukser at me stod på trappa til skulen og song. Me trakk ikkje på smilebanda ein einaste gong. Dette var ingen lek. "Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett".
Me såg opp til dei norske forfattarane.
Då me flytta tilbake til fedrelandet, oppdaga syster mi og eg at det ikkje var heilt normalt å vere så opptatt av slikt. Vi vart meir og meir opptekne av Jannicke og Midt i Smørøyet og lot som me syntest det var kjekt med Disneyfilmar.
Så byrja eg på videregåande. Det lyriske og norske i nynorsken trollbandt meg. Eg vart kjend med han. Iver Andreas Aasen. Mi interesse for det norske språket og den tilhørande litteraturen vaks. Det heile starta med at me skulle tolke "Nordmannen". Plutseleg sat eg der med tårer i augene.
"Frampå vetteren stundom han tenkte,
gjev eg var i eit varmare land.
Men når vårsol i bakkane blenkte
fekk han hug til si heimlege strand."
Den dag i dag er han eit av mine største førebilete.
Kvifor?
-Han gav ikkje opp. Sjølv om han fekk mykje motbør, heldt han fram med språkarbeidet sitt. Det gav resultat: Eit eige skriftspråk.
-Han var nøktern og sparsam, men ikkje gjerrig. I dagens forbrukarkultur har vi mykje å lere av han. Han utnytta det han hadde. Gjenbruk. Konvoluttar vart bretta ut, slik at han kunne bruke baksida til å skrive på. Tobakkspapiret samla han óg på. Mykje av det beste i norsk språk er altså laga på papirlappar frå Tiedemanns Tobakk. Han var flink til å bruke dei midlane han hadde! Han hadde alltid litt pengar på kistebotnen, og dei delte han av og til med sunnmøringar som kom og skulle studere.
-Han hadde orden i sakene sine. Både som språkforskar og botanikar hadde han system på det han samla. Han tok vare på det han hadde.
17.mai-feiring i utlandet var noko heilt spesielt. Det var ein dag som var nesten like høgt verdsatt som jul og fødselsdag.
Det var alvor. Me var så stolte over at me hadde ei Grunnlov heime i Noreg. Eg trudde ikkje bhutanesarane hadde noko grunnlov. På skulen satte me opp skodespel om oppveksten til Henrik Wergeland. Sidan me berre var tre elevar, fekk me meir enn ei rolle kvar. I fyrste akt var eg veslebror til Henrik, som bad til Gud om at dei måtte finne vegen heim. Og så spelte eg mora deira. Me song "Den prektigkledte sommerfugl" og "Vi ere en nasjon vi med". Far til Henrik hadde vore ein av dei fyrste i Stortinget, så han hadde me respekt for! Me gledde oss til å reise til Eidsvoll og sjå statuen av den dyrekjære forfattaren som draumde om Stella.
Same året øva me på heile nasjonalsangen, signert Bjørnson. Me kunne alle dei 9 versa utenat. Eg hukser at me stod på trappa til skulen og song. Me trakk ikkje på smilebanda ein einaste gong. Dette var ingen lek. "Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett".
Me såg opp til dei norske forfattarane.
Då me flytta tilbake til fedrelandet, oppdaga syster mi og eg at det ikkje var heilt normalt å vere så opptatt av slikt. Vi vart meir og meir opptekne av Jannicke og Midt i Smørøyet og lot som me syntest det var kjekt med Disneyfilmar.
Så byrja eg på videregåande. Det lyriske og norske i nynorsken trollbandt meg. Eg vart kjend med han. Iver Andreas Aasen. Mi interesse for det norske språket og den tilhørande litteraturen vaks. Det heile starta med at me skulle tolke "Nordmannen". Plutseleg sat eg der med tårer i augene.
"Frampå vetteren stundom han tenkte,
gjev eg var i eit varmare land.
Men når vårsol i bakkane blenkte
fekk han hug til si heimlege strand."
Den dag i dag er han eit av mine største førebilete.
Kvifor?
-Han gav ikkje opp. Sjølv om han fekk mykje motbør, heldt han fram med språkarbeidet sitt. Det gav resultat: Eit eige skriftspråk.
-Han var nøktern og sparsam, men ikkje gjerrig. I dagens forbrukarkultur har vi mykje å lere av han. Han utnytta det han hadde. Gjenbruk. Konvoluttar vart bretta ut, slik at han kunne bruke baksida til å skrive på. Tobakkspapiret samla han óg på. Mykje av det beste i norsk språk er altså laga på papirlappar frå Tiedemanns Tobakk. Han var flink til å bruke dei midlane han hadde! Han hadde alltid litt pengar på kistebotnen, og dei delte han av og til med sunnmøringar som kom og skulle studere.
-Han hadde orden i sakene sine. Både som språkforskar og botanikar hadde han system på det han samla. Han tok vare på det han hadde.
Subscribe to:
Posts (Atom)