"En skulle vøri fire år i romjul'n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
(....)
En skulle vøri fire år i romjul'n
da julelysa brente dagen lang -
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang."
Fire år ble jeg. Var det også i romjulen. Kjente mer enn ei jente som var nesten fem. Og julelysene brente i Asia så vel som i Norge.
Det stoppet der.
De to bessmorheim´ene vi relaterte til, var ikke i umiddelbar nærhet.
For all del: Å feire jul i Bhutan var helt eventyrlig. Vi hadde ekte julestjerner i hagen, vi fikk kjøtt i grønnsaksgryta (og kjøtt var en mangelvare), og vi sang "Betlehem ga Jesu masi tongma" med perfekt Shaschocpa-uttale. Høydepunktet var "Krissamas (les: Christmas) drama". Da bygde de voksne en stall ute, og alle barna i landsbyen fikk hver sin rolle i julespillet. Undertegnede gikk alltid med en drøm om å få spille julestjerna. Hun gikk i hvite klær og holdt stjerna høyt opp, slik at vismennene kunne finne veien til Betlehem. Det ble med drømmene. Første året var jeg en glad sau. En annen gang fikk jeg være engel.
Men det var ikke jul dette skulle handle om. Ei heller romjul. Det var det bessmorfanget og den bessmorheimen.
Det var disse tre vi savnet mest av alle. Farmor, Farfar og Bestemor. Verdens snilleste mennesker, med all verdens tid og tålmodighet. Kan huske jeg en gang våknet om morgenen, helt fortvila. Jeg hadde nemlig drømt at jeg satt på fanget til Farmor i Asker, og da jeg oppdaget at det hela bare var en drøm, ble jeg så skuffet.
Kommoden til Farmor var som en skattekiste. Jeg var meget tilfreds da jeg fant et par flaskegrønne nylonstrømper som jeg fikk beholde. Neglelakk og lebestift i skapet, vi fikk bruke så mye vi ville. Jeg sov med hårruller, Berit kastet seg ikke på trenden. Farfar prøvde å vekke filatelistene i småjentene sine, med noe variert suksess. Farfar var en sånn som kunne alt. Han kunne tilogmed ting som Pappa ikke visste!
Is med sjokoladebiter. Bamsemums til Barne-TV, til og med på hverdagene. Vi ble nok litt skjemt bort siden de så oss så sjelden.
I Harstad ventet en spent bestemor på besøk fra "småpien" sine. I kjelleren ble det gjensyn med bamsene og dukkene som bodde der. Helene Harefrøken og den gule regnbuebamsen. Vi fikk nye venninner i nabojentene. På kjøkkenet fikk vi hjelpe til med å bake, og vi kunne spise deigen uten å bli syke. Bestemor sydde og strikket med kjærlighet. Det gjør hun forsåvidt enda.
Det er fremdeles stas med besteforeldre.
Mennesker som er så stolte over deg. Som gleder seg når du er glad, og som gråter med deg når du har det vondt. Tar deg i forsvar når foreldre er urimelige.
Fine folk som alltid vil mene at sine barnebarn er de vakreste blomstene i livets hage.
