Njus og gledesbrus.

Det er 8.mai. Det er frigjøringsdag. For nøyaktig 13 år siden stod undertegnede, i en alder av 8 år, på paviljongen på Stokmarknes, nervøs, men en smule stolt, og leste følgende dikt:

Tanker jeg tenker; - godt å ha fred.
Vi kan heise vårt eget flagg.
Gå i 17.mai tog.
Være gode venner.
Tanker jeg tenker: FRED.

Idag var jeg om mulig, enda mer nervøs. Muntlig eksamen i samfunnslære. Etter fadesen på religionseksamen (da målet røyk av den grunn at jeg ikke var kapabel til å si forskjell på en rite og et rituale), var mye av troen på at dette skulle gå bra, svunnet hen.

Men jadda-jadda-yes-yes.
Etter å ha svart på at JA, jeg synes foreldre i dagens samfunn er for lite engasjerte, og NEI, jeg har ikke tenkt å bli samboer.. og etter å ha prøvd å forklare hvilke tanker jeg har om hvordan vi skal forholde oss til at noen religioner undertrykker kvinner, forklart begrepet kulturrelativisme, markedsøkonomi und so weiter, var sekseren i boks.

Jeg vet ikke hvem som var mest glad. Sensor eller meg? Kanskje meg?

- Man reiser aldri skuffet fra Melbu! (denne var til Kari og Berit, mine dansepartnere i tykt og tynt. Do you believe it?! Go frantik!)

Jada. Dette bar preg av dårlig språk, manglende flyt, jajajajaja.

Sånn går nu dagan!
Slenger opp noen bilder av mitt persongalleri denne måneden:
Min nydelige lillesøster, Ingrid (Nusse, dåsi, guille' eller inga).
Beste i verden.