Har du noen minutter?

Noen ganger når jeg skriver, føler jeg at jeg får frem poenget mitt. Dette er ikke helt et slikt tilfelle. Jeg vil så gjerne at dette skal gjøre inntrykk på deg som leser det!

"Min beste venninne i Indonesia jobber som hushjelp hos to familier. I løpet av en måned har hun tjent halvparten av det gjennomsnittsbuksa på Carlings koster.Hun er 24 år, og bruker alle pengene sine på å forsørge familien sin: Moren, som er lam, faren, som er dement, og broren, som er hodeskadet. Jeg har aldri hørt henne klage over hvor lite hun har.
-Tenk litt på dét neste gang du sitter på trikken eller i kantina på skolen og klager over at studenter får aaaaltfor lite penger fra lånekassen...
(La meg minne deg om dine muligheter til gratis skolegang, fri helsetjeneste, trygdeordninger, stipend og lån.)"

Dette skrev jeg for omtrent ett år siden. Jeg hadde blitt kjent med Murni.
De neste månedene lagde vi mange minner sammen. Vi hadde hobbykveld hjemme hos meg, spiste taco, lagde indonesisk mat og pratet om slikt som jenter snakker om. Ikke en eneste gang spurte hun etter penger. Aldri hintet hun om at hun ikke hadde råd til å kjøpe mat til foreldrene sine og broren sin.

Så var det den gule minibussen.
Vi hadde vært på tur til utkanten av Medan. I Indonesia er det tradisjon å gå på "jalan-jalan" til slektninger utpå nyåret. Vi hadde vært hos tantene til Murni. Jeg var ganske sjokkert. De bodde i store, fine hus. Murni bor i ei lita rønne. Dette er søskenene til mama Murni. Orang kaya. Rike mennesker. "Hjelper de deg, Murni?" Hun lo. -Nei. Jeg ble sint. - Hvorfor ikke? Det kunne hun ikke svare meg på. Hun fortalte at hun hadde jobbet der som hushjelp før, da hun gikk på ungdomsskolen. Hun hadde stått opp klokken fire om morgenen for å vaske og lage mat til tanten, onkelen og fetteren sin før hun begynte på skolen. De hadde lovet at de skulle betale utdannelsen hennes. Tomme ord. Jeg kjente at jeg ble sint. Murni viste ikke tegn til bitterhet i det hele tatt. Hun sa at hun hadde ingen rett til å kreve noe. Ei heller rett til å dømme.
Vi begynte å snakke om at jeg snart skulle tilbake til norge. Kulia. Studere. Jeg skulle tilbake til statens lånekasse og gratis universitet. No worries.
Jeg spurte hva hun drømte om. Hun sa forsiktig at drømmen var å bli jordmor. Jeg sa at utdannelse var viktig. - Aku tahu - jeg vet. - Men jeg må jo jobbe for å kunne forsørge foreldrene mine og abang (storebror). Hun smilte og fortalte beskjedent om at når hun får en datter, skal hun spare litt hver måned, slik at datteren hennes kan få den muligheten.
Jeg begynte å gråte. Vi satt i den gule minibussen. Medans svar på de røde Oslo-bussene. Tre passasjerer. En gråt. Den andre lo usikkert. Den tredje satt nok og lurte på hva i all verden den myggspiste hvitingen drev på med.
Der og da bestemte jeg meg for at mangel på penger ikke skal være et hinder for Murnis jordmordrøm.

Murni er en persom som sprer så mye glede og velsignelse der hun er. Å gi henne en utdannelse er nok den beste investeringen som kan gjøres i Medan pr dags dato. Jeg vet at hun kommer til å bruke kunnskapen til å hjelpe de som trenger det.

Nå er vi i gang. Flere har prioritert å hjelpe henne å finansiere dette. Det trengs kapital til bøker, uniformer og materiell, samt til underhold av familien hennes.

Murni har nå fått plass på skolen. Hun måtte bestå en test for å komme inn. Hun leste godt, og klarte det!
Jeg velger å tro at vi kommer i mål. Kanskje du vil være med å hjelpe?
Kanskje du kan avse en 50-lapp eller to?
Her er et kontonr:
97134891223
merk det "Murni", så skal jeg bringe det videre.
Takk for oppmerksomheten.