Æres de som æres bør. Enkelte nordmenn tente nasjonalfølelsen i et ungt pikehjerte. Vi begynner med en av de største:
Det er 1994. Sendingene har for lengst vært vist i Norge, men på et tregulv i skolestua i Riserboo, Bhutan, sitter ei sju år gammel jente med beina i kryss i fanget og stirrer spent inn i TV-skjermen. Kasettene med OL-opptak har ankommet landsbyen, og familiene er samlet for å få en liten dose Norge. Et par blå øyne under en gul pannelugg venter i spenning.
Skuddet går. Du skal legge 10 000 meter bak deg. 13 og et halvt minutt etter er du i mål. Vi snakker verdensrekord. 19 sekunder til nestemann. Jubelen står i taket. Det spoles og spoles. Opptaket ses om igjen. Og om igjen. For ikke å snakke om premieutdelingen. Tre gull. Og tre verdensrekorder.
Nasjonalfølelsen vokser i et lite pikehjerte. Nå er det på med rød polo og rød strømpebukse. Stua blir skøytebane. Pappa er kommentator, og Lillebror får være Kjell Storelid. Det lekes løp og premieutdeling. Armer strekkes i været. Barnlig fryd. Dette må være det beste med å være nosk. "Vårt Land" og "Nytt fra Norge" ransakes for bilder av deg. Saksa går i takt med tennene, og storesøster kommenterer vennlig at det er fascinerende.
Gule Sider eller Opplysningen er ikke å oppdrive i Himalaya. Men din mors adresse står i en felleskatalog for norske leger, som er å finne på paps kontor. Så tegning og fan-brev sendes i retning Europa. Ingen svar kommer. Vi velger å tro at du sendte en stor pakke tilbake, men at noen indere stjal den på grenseovergangen.
På nattbordet står ei gullramme med bilde av deg inni. Du var helten, du!
Nå, 14 år etter, sitter jeg i hjemlandet og lurer på hvem som skal bli neste mann (ikke orddelingsfeil her folkens) til å målbinde meg slik.
1 comment:
Godt du poengterte at det ikke var en ord delings feil ;)
Post a Comment