Sunday, November 16, 2008

Kongo 2

I min høyst trivelige hverdag skjer det mye fint. Jeg opplever så mange små og store gleder som gjør at jeg føler meg så rik. Det er så mange fine mennesker og så mye fint som blir sagt og gjort.

Likevel, det jeg vil heller du skal lese om livet til Nicole i dag:

VG Nett)
De siste ukene og månedene har stadig flere barn blitt bortført for å kjempe med væpnede grupper i Øst-Kongo. Nicole Mangaza var bare 12 år da hun ble kidnappet.

Det er to år siden Nicole (18) (navnet hennes er endret av hensyn til hennes sikkerhet) klarte å rømme fra den væpnede gruppen. Nå bor hun sammen med sønnen og sin yngre søster i Goma, og er med i et program for tidligere barnesoldater som er finansiert av Kirkens Nødhjelp. Senteret heter Tumaini Training Centre/E.T.N. og ligger i provinshovedstaden Goma.

Får behandling


Lederen av senteret, Pascal Basibanga Zagabe, forteller at det er over 100 tidligere barnesoldater som får hjelp ved senteret i dag.

Senteret gir psykologisk behandling, hjelper barna med å gjenforenes med familien og lærer dem et håndverk. Nicole har lært seg å sveise.

- Barn hører hjemme på skolen eller hos familien sin, de skal ikke være i krigen, sier Zagabe.

- Vi følger dem fra de kommer ut av skogen. Mange av dem er udisiplinerte og slåss hele tiden den første tiden, men vi vet hvordan vi skal takle det. Etter en stund blir de høflige og finner sin plass i samfunnet.

Ble bortført

Nicole husker godt den dagen hun ble bortført.

- Det var rundt klokken 15, og jeg var akkurat kommet hjem fra skolen da moren min ba meg om å gå til markedet for å handle. Det var da de tok meg, og de tok meg med langt inn i skogen.

- Jeg vet at foreldrene mine lette etter meg, og etter tre og en halv måned skrev jeg et kort brev og ga det til noen som tok det med til dem. Da familien min fikk brevet, sendte de brødrene mine for å lete etter meg.

- En dag så jeg dem komme i en bil, og jeg så at soldatene skjøt og drepte en av dem, forteller hun.

Drepte medsoldat

Nicole tenker med gru tilbake på de seks årene hun var soldat.

- Vi ble veldig dårlig behandlet. Vi ble voldtatt gang på gang av alle soldatene, og hvis vi kom for sent tilbake etter å ha hentet vann kunne de slå oss. Noen av barna døde ute i skogen.

- Jeg ble gravid på grunn av det de gjorde. Jeg ble voldtatt og nå har jeg født en sønn. Han heter David og er to år gammel.

En gang ble Nicole truet til å drepe en annen soldat i gruppen.

- Før vi gikk ut i krig ba noen ganger lederen en av oss om å drepe en annen soldat for å vise at vi var klare. Da han ba meg drepe en, gjorde jeg det, sier hun.

Da hun rømte fra soldatlivet var hun klar over at det var med livet som innsats.

- En dag sendte de meg for å kjøpe noe på et marked. Jeg aksepterte at de kom til å drepe meg dersom de så at jeg forsøkte å rømme, men jeg tok sjansen. Vi var i nærheten av Rutshuru og jeg overtalte en mann til å kjøre meg til Goma, der jeg visste at det fantes grupper som tar seg av barnesoldater. Jeg visste at jeg ville være trygg når jeg kom til Goma.

- De lider

- Når jeg tenker tilbake er jeg veldig glad det er over. Jeg synes synd på dem som går gjennom dette nå. Jeg råder dem til å komme seg unna. Det er ikke et godt liv. De lider og offiserene har ikke noen sympati for dem.

- De barna som er soldater i skogen lider, så jeg håper MONUC (FN-styrkene i Kongo) gjør alt den kan for å hente dem ut. Hvis du reiser ut i skogen vil du finne mange barnesoldater der.

Angriper skoler


Rekruttering av barnesoldater er ikke et nytt fenomen i Øst-Kongo, men aktiviteten har økt kraftig de siste ukene og månedene, ifølge Redd Barna. Den siste tiden er minst to skoler blitt angrepet for å bortføre barn som kan læres opp til å bli soldater.

Allerede før de siste kampene anslo hjelpeorganisasjoner at 3.000 barnesoldater var aktive i landet. Det tallet er nå nesten sikkert mye høyere nå. - Fra VG.no


Sykt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi er så heldige i Norge, og likevel klager vi så mye. Vi blir aldri enige om hva som er det beste for barnet. Kontantstøtte eller barnehage? Forskjellene i verden er så store.

1 comment:

Eyvind said...

Det er rart. Hvordan kan man reagere? FOler meg makteslos egentlig.