Epistler på livets reise

God Only Knows..
To uker i Stavanger var vel overstått. Det var lørdag ettermiddag, og jeg ringte min kjære søster for å slå av en prat. Mitt fly til Oslo gikk ikke før mandags morgen, og plutselig fant søstrene Skorpen ut at en gjenforening ikke hadde vært å forakte. Jeg befant meg i sentrum, og Berit kunne informere om at jeg hadde én time og femten minutter på meg på å komme meg opp til Eiganes, pakke, og sette meg på bussen til Bergen by. Hvilket jeg gjorde. Resolutt. Hvor frydefullt!
Det ble to aldeles herlige døgn med en av de beste man kan ha følge med på livets reise.
- what I´d be without you.

First we take Manhattan..
Berit (søstra) er litt av en langdistanseløper. Vi snakker halvmaraton på under en og en halv time. Det holdt til en andreplass på sagnomsuste "Midnight Sun Maraton" i Tromsø, kun to sekunder bak vinneren. Som en del av sitt strabasiøse treningsopplegg skulle Bergens løpsdronning løpe "mila" (fanakarusellen) på mandag, og ville gjerne ha meg med. Jeg er ikke kjent for å la meg be to ganger, så jeg kledte meg opp og gjorde meg klar for mila. Hvilken pinlig, men akk så frydefull opplevelse. Ettersom kun 9 damer stilte i denne klassen (de fleste andre så sin begrensning og nøyde seg med fem km), hadde jeg en viss anelse om at jeg kom til å være den seneste til å krysse målstreken. For å unngå å legge skam på Skorpen-navnet, brukte jeg Farmors pikenavn. Det hadde jo vært en liten fadese om slikt et uvanlig etternavn skulle havne øverst og nederst på lista. Berit løp naturligvis først i mål, og da jeg kom inn en halvtime senere, stod diverse frivillige klare til å ta bølgen.
Det gjelder å begynne, å komme i gang. Neste gang blir det pers!
- then we take Berlin.


Meget er forskjellig,
Tilbake til Stavanger. På Cubus så jeg tre søte damer i Jilbab (Hijab som det heter på "norsk"). Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg spurte hvor de kom fra. Joda, de kom fra Indonesia, fra Banda Aceh. "Aduh. Kita bisa bicara bahasa Indonesia" sa jeg, og dermed ble de servert dagens overraskelse. Artig. Jeg har jo lengtet slik etter å praktisere indonesisken min, så det var herlig for meg.
-men det er utenpå.

Slow Train coming:
På nattoget til Oslo oppdaget kondoktøren at jeg hadde bestilt billett en uke fram i tid, så den jeg hadde var ugyldig. "Nu ras min verden sammen", var alt jeg klarte å si. Sliten etter dagens fysiske anstrengelser, og litt andre stressmomenter, som bortkomne nøkler, uklarhet i diverse framtidsrelaterte spørsmål og annen bakenforliggende frustrasjon fikk begeret til å flyte over, og jeg begynte å grine. Måtte betale 44o kroner ekstra, og forbannet regjeringen (inni meg) for at tog i praksis er dyrere enn fly. Hvordan skal den miljøvennlige landeveien gå?
Plutselig kom mannen/gutten som satt ovenfor meg tilbake fra menyvogna med snacks, og sa at "jeg vet det kanskje ikke hjelper så mye". Lettrørt som jeg er, kan du jo tenke deg resten.

Workin´ 9 to 5..
Jeg er tilbake i Thereses gate 33. Jeg er så heldig som får jobbe der. Hver en dag er en fest. I kveld har jeg klorbleket forklærne mine, så det skal bli en fryd å bære uniformen "med stolthet og verdighet".
-what a way to make a living!

Å leva, det er å elska.
Kjør på, folkens.