Apa kabar = Hva er nyhetene

Jeg jobber på Godt Brød for tiden, og koser meg med det. Det skal jeg gjøre i hele sommer. Fin kundekrets, gode medarbeidere, alt er bare velstand.
7. til 20.juli skal jeg jobbe på nyåpnede Godt Brød i Stavanger. Ta kontakt om du er i området den tiden.

På søndag flytter jeg inn i Eckersbergsgate på Frogner. Jeg gleder meg stort til det etter ey koffertliv i to måneder. Fint område, fine jenter å bo med, ja alt er bare velstand der óg.

Under the surface:

-Jeg fortviler mer over mer over følgende: Frp, Opplysningskontoret for kjøtt (som får mer enn 10 ganger så mye penger fra staten enn Opplysningskontoret for frukt og grønt), forurensning, folk som kjører bil når de heller kan sykle/gå, plastposeforbruk and so on.. Tragisk at så få tar ansvar.

-Mennesker gleder meg: jentene og Lars på Godt Brød, herlig familie og mange fine venner.

Njus og gledesbrus.

Det er 8.mai. Det er frigjøringsdag. For nøyaktig 13 år siden stod undertegnede, i en alder av 8 år, på paviljongen på Stokmarknes, nervøs, men en smule stolt, og leste følgende dikt:

Tanker jeg tenker; - godt å ha fred.
Vi kan heise vårt eget flagg.
Gå i 17.mai tog.
Være gode venner.
Tanker jeg tenker: FRED.

Idag var jeg om mulig, enda mer nervøs. Muntlig eksamen i samfunnslære. Etter fadesen på religionseksamen (da målet røyk av den grunn at jeg ikke var kapabel til å si forskjell på en rite og et rituale), var mye av troen på at dette skulle gå bra, svunnet hen.

Men jadda-jadda-yes-yes.
Etter å ha svart på at JA, jeg synes foreldre i dagens samfunn er for lite engasjerte, og NEI, jeg har ikke tenkt å bli samboer.. og etter å ha prøvd å forklare hvilke tanker jeg har om hvordan vi skal forholde oss til at noen religioner undertrykker kvinner, forklart begrepet kulturrelativisme, markedsøkonomi und so weiter, var sekseren i boks.

Jeg vet ikke hvem som var mest glad. Sensor eller meg? Kanskje meg?

- Man reiser aldri skuffet fra Melbu! (denne var til Kari og Berit, mine dansepartnere i tykt og tynt. Do you believe it?! Go frantik!)

Jada. Dette bar preg av dårlig språk, manglende flyt, jajajajaja.

Sånn går nu dagan!
Slenger opp noen bilder av mitt persongalleri denne måneden:
Min nydelige lillesøster, Ingrid (Nusse, dåsi, guille' eller inga).
Beste i verden.

Skjær mæ laus!

Jeg er lei av å lese.
Eksamen:

29.04, mellom kl 14 og 16 -Religion, Sortland vgs.

08.05, etter kl 9 -Samfunnslære, Melbu vgs.

09.05, etter kl 16 -Nyere historie, St.nes vgs.

15.05, etter kl 16 -Biologi, St.nes vgs.

16.05 --> Evenes - Oslo. Vendepunkt.

17.05: GRUNNLOVSDAGEN! Bunad og NORSKE flagg. Høydepunkt.

Nå

Det er deilig å være hjemme med Mamma, Pappa og Ingrid.
Jeg prøver å lese til de fire eksamenene som venter på meg.
På garasjeloftet fant jeg nostalgi.
Jeg går ned trappen til første etasje og tenker at jeg bare ELSKER disse menneskene.
Jeg er heldig og glad.

We are family!

Vackert

"Du e den kjekkeste æ veit. Æ blir heilt DÅRLIG, for du e så syyyyyykt kjekk! Du e den fineste i hele verden. Helt seriøst"
Illustrasjonsfotoene HAR faktisk noe med saken å gjøre.
Over: Møte med helten
Under: Fremdeles dårlig og kvalm fordi Peter er så kjekk, og noe flau og frustrert for at jeg sa alt jeg tenkte.

Glad i deg Elisabeth!

Attende

Det er fint å være i Oslo.
Vi nevner i fleng:

- Kulde. -Det er helt fantastisk. Jeg kan gå uten å bli så varm. Og jeg kan jogge uten å drukne i svette. Jeg får jogge i fred, uten tilrop, noe som leder oss til neste punkt på lista;

-Anonymitet. Folk som ikke kjenner meg, lar meg være i fred (men unntak av div. mennesker på trikken). Jeg er liksom bare "mannen i gata" nå, og det er herlig.

-Jan Egil og mange andre herlige venner. Ekstra kozen med Jan Egilzen. Kozemozeoverdoze lissm.
Angående nye venner. Nå har jeg fått to nye: P.S. og Kari Eklund. Helt konge. Sistnevnte og undertegnede har jo vært facebook-friends en stund da, men i går møttes vi "live", og det var fest og det var basar.

-Godt Brød. I love it!

BFF!

Hva skjer nå da?
Til dere som lurer:
Om ca en uke drar jeg til STOKMARKNES for å ta noen privatisteksamener. Når det er unnagjort, er det Oslo som gjelder.
Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

Hei og hå!
Me ser.

Buat semua teman-temanku di Indonesia:
Norwegia = Luar biasa. Aku makan banyak bonbon kecil (smågodt). Hari ini aku akan memasak ayam kecap manis, sayuran dan nasi putih. Aduh. Titip salam sama semua! Aku rindu sama kalian!
Sayang manis dari adik Maren

Aduh, del 2.

Jeg er i Kuala Lumpur med Pappa og Ingrid.

Malayu er nesten likt som bahasa Indonesia. Veldig festlig aa observere diverse ansiktsuttrykk naar jeg bytter fra engelsk til indonesisk midt i en samtale.

I morgen kveld drar vi til mitt foedeland!

Snakkes der!

Vi var inni taarnet og saa paa utsikten. Flotte greier!

Aduh

Jeg hadde helt glemt at det gikk an aa ha det saa bra som jeg har det naa.
Med andre ord: Besoek fra Norge er helt koooonge.
Og jeg har faatt en ny venn som likner paa Petter Stordalen.

Det er flesk paa smoer det her. For:
-om 10 dager treffer jeg reisten av Skorpene.
-om 20 dager er jeg i Norge!

So long!

Hittil i dag har jeg:

Spist rundstykker med Vossafaar til frokost..


...mens jeg saa "That 70's show".

(Bare for aa oppdatere litt)

Luar Biasa = utenom det vanlige, i positiv forstand.

Gjennom å være hvit, blond og blåøyd i et land som Indonesia gjør man seg visse erfaringer. For det meste dreier dette seg om positive henvendelser, med unntak av guttene som kastet en brusboks på meg, og ikke minst syklisten som spydde meg i trynet.

Jeg har for eksempel blitt spurt om å bli med et band på CD-innspilling. Uten å vite noe som helst om min musikalske bakgrunn, spurte de meg om jeg kunne tenke meg å være gjestesolist på plata deres. Jeg svarte at jeg var for malu (flau), så vi lot det være.

Spørsmål angående giftemål har jeg sluttet å telle. Indonesiske Ibuer (fruer), den ene villere enn den andre, har èn etter èn mast om å få gifte meg bort til sønnene deres. Dette uten å vite noe om hvem jeg er og hvilke holdninger jeg har til rollene i ekteskapet. Kanskje hadde de skiftet mening om jeg fortalte at jeg ikke planlegger å bli hjemmeværende husmor, eller at de som svigerforeldre ikke hadde blitt høyeste autoritet i mitt liv (dette er nemlig veldig viktig her til lands).

Når folk sier at jeg er den fineste de noen gang har sett, smiler jeg oppgitt og tenker for meg selv at ”det er mer der det kommer fra”. Jeg prøver å forklare at vi alle er skapt av Gud, og at vi alle er vakre, men deres forestilling om at den hvite befolkningen er ”luar biasa” (se overskrift) ser (dessverre) ut til å stå evig fast.

Den observante leser har kanskje trukket slutningen om at komplimentene virkelig hagler her i østen. Flere har spurt meg om det ikke øker min selvtillit noe voldsomt å motta slike hyggelige bemerkninger. Sannheten er at jeg ikke tar det så veldig til meg.

Noe som jeg heller velger å ta til meg, er å høre min beste venninne, Murni, si:
”Aku suka sekali pada adek Maren. Tidak karena kulitmu putih, tetapi karena kamu orang baik sekali. Maren seperti saudaraku, dan kamu tidak sombong. Kamu suka bantung aku, dan aku selalu senang waktu jumpa sama adek Maren”.
(På Norsk: Jeg liker deg, lillesøster Maren, ikke fordi du er hvit, men fordi du er god. Du er som min søster, og du er ikke overlegen. Du liker å hjelpe meg, og jeg er alltid glad for å se deg, lillesøster).
Dèt velger jeg å tro er fra hjertet, og jeg velger å ta det til meg.




Illustrasjonsfoto. Over: Undertegnede og en noe eldre beiler. Jeg prøver å være høflig, men samtidlig avvisende. Murni kom med følgende gullkorn: "Ikke glem at du skal tilbake til Norge, Maren!"
Under: Hjertefriends.

Jeje. Noe vi alle kan ta til oss:
For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef 2:10)

"Racism is still alive in London"

Dette var tittelen på den første oppgaven vi skulle skrive etter jul i første klasse (på vgs). Oppgaven skulle være et brev til Prime Minister'en fra en fortvilet jente som ikke fikk leid den leiligheten hun ville fordi kjæresten var black. The landlord ville ikke leie ut til svarte mennesker. Vi hadde fått ny engelsklærer som var strengere med karakterene enn Turid, som vi hadde før jul. De fleste jentene i klassen ble veldig stressa, men ettersom undertegnede hadde hatt Jan Torsether på ungdomsskolen,(som ALDRI gikk høyere enn 5+) var dette ingen krise.

Uansett: Hva som skjer i London nå om dagen vet jeg ikke.
I Indonesia, derimot:

Først vil jeg si at 999,999 promille av de jeg møter, er i overkant hyggelige. Tre tilfeller har jeg opplevd det motsatte.
Første gang var en kveld jeg var ute og syklet. Noen kom bak meg og ropte "orang bule, orang bule, orang bule" (som betyr "hviting"), og kastet en tom brusboks på meg.
Det var helt greit.

En annen gang var det noen som rakk finger til meg.
Også helt ok, no harm done.

Dagens hendelse:
Jeg vil gå meg en tur. Tenker å gå i ca 2 timer, til en butikk som selger sportsutstyr, og tilbake. Jeg pakker en appelsin og et rundstykke i veska, og begynner å gå . Veien er traffikert, så jeg må se meg godt for. Mot meg kommer en mann på moped. I det han kjører forbi, merker jeg at jeg blir våt i ansiktet. Jeg prøver å tørke det vekk med hånda, og ser til min store forfjamselse at den er covered in yellow body fluids. Mmmmm! Denne mannen har altsaa SPYDD/GULPET på meg! Jeg snur meg etter ham, og han ser på meg og flirer. Itu tidak sopan! Det hele er litt ekkelt. Jeg tenker først at jeg må komme meg hjem og dusje. Men hei, det er bare magesyre og litt mat. Jeg har jo ikke akkurat fått ei død rotte slengt i nakken.. Jeg går til et bilverksted og får låne en vannslange. Jeg tar en kvikk vask og går videre på min ferd.

Jeg er "rystet", som min kjære far ville sagt.
Likevel, nå er jeg faktisk mer overrasket over at jeg ikke "freaked out". Hele mitt liv har jeg nemlig tenkt at andres kroppsvæske er noe av det ekleste som finnes. Nå synes jeg ikke det lenger.
Vi er jo alle like..

..selv om vi har ulike oppfatninger om hva som sømmer seg å gjøre.

"Sånn går nu dagan"

-Onsdag begynte jeg mitt "kokkekurs" med Kak Murni. Hun lærer meg å lage indonesisk mat. Til nå har vi laget "Ayam Panggang" og "Nasi Goreng". Murni er "Miss Indonesia" i mine øyne. Bare å se henne sykle, smile og vinke kan lyse opp en grå dag.

-Torsdag var jeg på språkskolen igjen. Jeg har fått ny lærer. Gantina. Det er fest og det er basar.

-Lørdag hadde jeg besøk av Murni, Yenie og Wiwik. Vi spiste taco og lagde kort. Vil du ha en hilsen? Legg igjen en kommentar, så sender jeg. "Maren masak sendiri? Pintar kali!" <- Murni var imponert over at jeg kunne steke kjøttdeig. (Indoneserne blir like overrasket hver gang de ser meg ta oppvask, feie et gulv eller sykle(!) - "hvite mennesker kan jo ikke slikt.") Koselig var det i hvert fall, indonesiske såpeserier stod på i bakgrunnen og jentene fniste og lo. En fryd for meg at ikke språket er en barriere lenger. Fine jenter, fin kveld.

-Pacar saya, Filip, fylte tre år i går, søndag. Det ble feiret med brask og bram.
"Saya tidak punya pacar, saya punya dompet" = "Jeg har ikke kjæreste, jeg har en lommebok!" Dette svarte bursdagsbarnet da jeg spurte om han var kjæresten min.


Til slutt:
-For hver dag blir jeg minnet på hvor heldig jeg er. Tenk at disse to er min mamma og pappa! Se så fine de er. De er enda finere inni. Jeg gleder meg til å klemme de. Drikke te i den røde sofaen i Storhaugen. Gå på friskhuset og trene med mamma, og snakke om verdensproblemer og alt mulig annet med pappa. Dette er noe av det aller beste Gud har gitt meg. Name same lekpo la, ama dang apa!

Tre ord på snei,

Heier
på
deg.

Derfor

"Eg vil syngja ein liten song
om korfor eg syng som eg gjer." - Vamp

Jeg syns det er litt vanskelig å skrive for tiden. Ikke alt lar seg forklare ènveis-kommunikativt.
Det er så mange som leser, og så mye blir misforstått.

Kanskje senere.

Nå nøyer jeg meg med å lese. Da er det ikke jeg som skal formidle.
Kanskje dette kan bli bok-året.
Ble akkurat ferdig med "Da Vinci-koden".
Nå er det en bok om Falskmyntner i Sachsenhausen. Neste blir "Lydighetens Vei" eller "Halvbroren". Hva vil du anbefale?


Jeg er ikke blant de som mener hun burde vært blant "de fire store". Men se så pen hun er!

2007 i ord.

Januar begynte friskt; med nytt samboerskap og ny klasse. Jeg flyttet inn i Krokliveien 9b, der fire gutter ventet på litt moderlig omsorg. Jeg trivdes godt i mitt lille, blå rom.

I februar ble det Indonesiatur med Silje, Jorunn og Britt Elin. To herlige uker med shopping, sol, god mat og "Mr Nice and Clean". Det var godt å være i Asia igjen, og oppholdet ga mersmak. Hit kunne jeg gjerne komme tilbake!

Vi returnerte til Oslo igjen i mars. Takket være fantastiske kollegaer (og kunder) på Godt Brød gikk dagene videre.

Ibsen valgte seg april. Jeg kan ikke si det samme, men april kom likevel. I påsken dro jeg plutselig hjem til Stokmarknes. Det var etterlengtet, og til tross for at jeg for det meste oppholdt meg innendørs hadde jeg noen gode dager. For en familie jeg har!! Vi spilte "Alias" og feiret Hanna Birgittes ettårsdag. Omsider reiste jeg tilbake til Oslo. Jeg ble bare mer og mer glad i jobben på Godt Brød. Kollegaer kom med god-ord som lyste opp hverdagen.

Det ble mai, og jeg kjøpte en bunad, til stor glede for Farmor. Fremdeles var jobben mitt tilfluktssted. I anledning nasjonaldagen fikk vi besøk av Siv og Eivind Stensland, som det var lett å bli glad i. Jeg lærte å lage komler og å sy hardangersøm. Disse nydelige menneskene er blant de største skattene 2007 hadde å by på.

Så ble det juni. Jeg kunne puste lettet ut etter at jeg fant ut at jeg hadde klart alle eksamener paa Fjellhaug Playgroup. -Stipendet var i boks!

Endelig kom juli. Jeg tok turen til Skorpa. (Grand)Onkel Oddmund fylte 80 år. Det var en deilig uke med fiske, Farmor, onkler, tanter, søskenbarn og tremenninger. Dessverre glimret Berit med sitt fravær. Atter en gang frydet jeg meg over å få være Skorpen-jente. Det slår liksom aldri feil. Pappa skjemte meg bort, og Onkel Knut kom med sommerens kommentar: "Du er ikke det sorte får, Maren. Du er gullungen." Haha. ENDELIG!
Så gikk turen tilbake til Oslo. Jeg tok toget.
Nå begynte det som skulle bli årets STORE opplevelse: "Tour de Haugesund".
Vi var gira, Tine og jeg. Vi SYKLET til Haugesund. Etter tre overnattinger, mange matpauser (polarbrød med leverpostei, makrell i tomat eller tunfisk) kom vi endelig i mål. Vi var stolte, og kunne med rette kalle oss sporty jenter. Disse dagene med nasjonalfølelse, naturkick og ikke minst bedre bekjentskap med kremjenta Tine er blant årets mest verdsatte. I Haugesund var det UL. Kjekt å treffe Siv og Eivind igjen, og etter å ha bodd med fire karmøybuer var det fint å endelig få se denne øya; hydro, drive-in, bedehus og gjestfrie folk.
Jeg tok en snartur til Stavanger for å besøke Irene. Utolig koselig, for ei bra jente! -Irre, jeg er så glad i deg!
For ordens skyld: På tilbaketuren kjørte jeg med Anders. Jeg syklet ikke.

August. Jeg hadde bare en uke igjen i Norge. Jeg tok toget til Bodø. I Glomfjord kirke ble endelig Kleng og Anne gift. En fin fest med påfølgende overnatting i lavvo før toget suste til Oslo igjen. Der rakk jeg så vidt å ta bane nummer 5 til Krokliveien før det bar til Indonesia.
9.august fikk jeg puste inn Asia-luft igjen. Endelig var jeg her! Det ble en spennende måned, med nye mennesker, nye arbeidsoppgaver og nytt språk. Jeg møtte en fremmed dame som tok meg med for å kjøpe gris.

Det ble september, jeg begynte å jogge.

Så var det oktober. I forbindelse med at Ramadan var over dro vi til Lake Toba. Fem deilige dager med sol, lek, god mat og Lazuli. Jeg ble med Murni på retreat og ble dreven i indonesisk. I Medan fylte jeg 21 år.

I november kom Rikke og Mari på besøk. Jeg tilbragte mye tid hos Lyndal, Patrick, Lazuli og Luka, som hevder de har adoptert meg. Starbucks ble min oase. Som regel gikk det i Tall Americano, men av og til slo jeg til med grande "Peppermint Mocha". -Pass the cheer! Det skulle vise seg å være litt vanskelig. Etterhvert begynte mitt livs mest aggressive periode, grunnet indonesere som ikke ser hvor grensa går, løse hunder og biler/scootere som nesten kjører meg ned fordi de vil se hvitingen på nærmest mulig hold. Ikke visste jeg at det kunne bo så mye sinne i en så liten kropp!

Redningen kom i desember: en tur til Singapore med familien Stavland. å, hvor salig! Jeg koste meg. Jeg kjente verken på sinne eller irritasjon i fem dager. Livet smilte, det samme gjorde jeg.
Mange gode barndomsminner strømmet tilbake, og jeg takket nok en gang høyere makter for mine fantastiske foreldre og søsken.
Tilbake i Medan var det juleverksted med søndagsskolen. Jeg nøt mye av Hellands gjestfrihet. Det ble jul, og jeg bestemte meg for å ikke savne de hjemme, men heller glede meg over at det sitter en så fin gjeng på Stokmarknes og tenker på meg. Julaften ble feiret med fantastisk julegudstjeneste i den engelsktalende metodistkirken, og julemiddag med Helland og Stavland. Min kjære storesøster sendte tidenes julegave; handlet med omtanke, og spekket med fine huskelapper med barndomsminner.
Første juledag var det ribbe hos Helland, og Jørn skal ha æren for å ha mekka en av de aller beste ribbene jeg har smakt. NYDELIG! I romjula klarte jeg ikke lenger å ikke savne julefeiring med Skorpene. å legge kabal i tre timer er ikke like festlig som å ha julebesøk av familien (H)Eliassen. Men det ble lysere tider: Tredje juledag hoppet jeg inn i bilen med Jørn, Berit, Filip og Naomi. Jungeltur til Bukit Lawang. Jeg så ville orangutanger (eller Orang Hutan, som det heter i "grunnteksten"), og fikk ta en av de i hånda. Frisk luft, fottur, bading og tubing ned elva.

Nyttårsaften ble feiret med ekteparene Herje, Helland, Stavland og canadiske Chang. En herlig kveld med tex-mex og drøs.

2007 inneholdt kanskje færre smil enn 2006. Likevel har jeg lært så mye i år. Om meg selv og om andre. Om hva jeg synes er viktig og verdifullt. Jeg liker å lære ting, som at det ikke er lov til å få seg tatovering i Oklahoma. Eller hva som er yndlingskaka di, slik at jeg kan overraske deg med den pa bursdagen din. Eller kanskje at Babette «Babsi» Döge ble som 14-åring i 1977 Tysklands yngste heroinoffer. Kunnskap er ingen tung bør å bære, jeg sier meg enig med håvamål:

Betre byrdi
du ber 'kje i bakken
enn mannavit mykje.
D'er betre enn gull
i framand gard;
vit er vesalmanns trøyst.

Jeg er nå fire timer inn i det nye året. Når det gjelder 2008, har jeg mange tanker.
Hopper herved over klisjeene. Dere har lest nok pjatt de siste minuttene.
ønsker likevel samtlige lesere "peace and love" and "may all your dreams come true" og alt det der. Cheers!

SELAMAT TAHUN BARU, TEMAN-TEMANKU!

Wade in the water..

...God's gonna trouble the water..

God Jul!

Kjaere venner.
Gledelig jul!
Nettverket detter for ofte ut til at jeg kan legge inn bilder.
Jul i Indonesia funker, men jeg gleder meg allerede til neste feiring i Storhaugen 4.
Takk til alle som har sendt julkort o.l, dere skal faa svar!

"Fred over jorden,
menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser foedt."

Et eventyr.

Jeg var i Singapore sist uke. Det var litt av et eventyr, akkurat det jeg trengte.
Jeg fikk være anonym, ingen ropte etter meg på gata, og ingen stirret i rulletrappa. Det var HERLIG. Best av alt var at spørsmål angående sivilstatus bare ble stilt to ganger. Det var julestemning til tusen, effektivitet og en MEGET fornøyd Maren.
-Men hei. Nå er jeg tilbake i Medan og det er bra å være her nå.

Orchard Road

Ved tanglin hadde de en maskin som blåste ut "fake snow". Kjekt for en semi-nordlending!




Julestemning? (At bildet ligger skyldes at bildene roterer tilbake til originalposisjon når jeg laster de opp.)


Reisefølget var også upåklagelig. NYDELIGE Martin og Maria, med foreldre. En flott familie, som det var kjekt og avlslappende å reise med.

Nei, vet dere hva. Nå har jeg allerede brukt to timer for å skrive noe som kan underholde dere i noen sekunder (eller minutter, kommer an på hvor fort dere leser).
Grunnet at onkel reisende Mac ikke kommer til å våkne før jeg kommer til Norge, sitter jeg og blogger på en treeeeig maskin, og nå gidder jeg ikke mer. Skriv en kommentar, da!

Må bare laste opp et bilde til:
Her ser dere de tre vise menn som øver seg til julespillet. Èn replikk hver..

Stemningsrapport

Singapore leverer!!
Dette tar helt av.