Pink passion

Kan dere gjette hvorfor jeg er all dressed up og ganske excited?

Big fashion no-no..

Kom over litt av åpningsseremonien fra OL på Lillehammer i dag. Jeg har full respekt for kongen vår, men ble litt flau da jeg observerte antrekket hans. Den gang nydelige Märtha stilte i Telemarkbunad. Dronningen og Krompen i liknende antrekk. Rundt dem florerte bunadskledte nordmenn med feler og hester. Og kongen stilte i PARKDRESS!

Winter wonderland

..just some photos for all my non-Norwegian friends.. This country is so beautiful in winter clothes.. I went skiing with some friends from school today. It was lovely!

Monday morning blues..

Det foreligger en generell oppfatning av at mandager ikke akkurat er noe å skrive hjem om. På radioen prøver vertene å oppmuntre lytterne til å klare seg gjennom disse harde ukedagene. "Det er bare fire dager igjen til fredag!"
For en tankegang! Skal vi ikke få hygge oss i ukedagene, så vel som i helgen?
Mandag er ny uke, og ja, jeg gleder meg jo til det blir helg og jeg kan gjøre (nesten) hva jeg vil på søndag. Likevel, jeg vet jo at denne uka byr på mange gleder og overraskelser!
Tirsdag er det skole, kjemi, trening med 3mx-venninnene og Quiz med Godt Brød-laget.
Onsdag skal jeg på skolen og være der leeeeeenge, og kanskje en stitur på kvelden?
Torsdag blir nok skremmende lik onsdagen, og så er det helg. På søndag drar jeg på hyttetur og det blir så LOVELY. Men før dette er det mye fine ting som skal bli sagt! Jeg skal ha mange fine stunder på Bjørknes. HURRA!
Ha en fin uke, kjære deg!

...bare en liten digresjon..

Jeg så vår alles kjære Prime Min på TV her om dagen, og tenkte for meg selv at Jens er kjekkere enn noen gang!

Happily ever after...

Gratulerer til disse turtelduene med 25 år som herr og fru!

Hvis du kommer tilbake igjen

Vess du kommer tebake en dag,
vil du komme som venn?
Vil du komme som dommer og Gud
eller komme som barn igjen?
Vil du komme på sykkel så kjorteln står etter dæ som et seil?
Vil du komme te han som e fremme for lengst,
eller ho som går feil?
Vess du kommer igjen..
Vess du kommer igjen..

Vess du kommer tebake en dag,
vil du gå tell ei dør
der det står president eller pave, imam eller sjæfredaktør?
Vil du heller gå inn til en prostituert eller heroinist,
går du utenom status og pænga og makt som da du va her sist?
Vess du kommer igjen..
Vess du kommer igjen..

Vess du kommer tebake en dag,
vess du kommer hit nu,
Bare si det om den krigen som går
om den einaste rektige tru.
Vil du komme til alle med fred,
eller bære de utvalgte få?
Trur du ennu tilgivelse sju ganga søtti e veien å gå?
Vess du kommer igjen..
Vess du kommer igjen..


Vess du kommer igjen..

Tribute

I dag kunne det handlet om Abbey Road, en av tidenes beste plater. Neida, det er kun et illustrasjonsbilde.

Jeg leste i dag at et av menneskene som har bidratt til å utvikle min karakter nå er død:

"I løpet av sine 79 leveår rakk riktignok tyskeren Hans Beck å gi liv til utallige generasjoner av playmofigurer, de 7,5 centimeter høye plastmennene som er blitt et like fast inventar i lekegrinda som de konkurrerende LEGO-klossene.

I 1958 ble nemlig den daværende møbeldesigneren ansatt av leketøysprodusenten Geobra Brandstätter for å designe en serie samleverdige leker, et samarbeid som i 1974 fødte playmofolket og en hel fantasiverdenen de kunne bo i.

Da Beck døde hadde oppfinnelsen innbrakt 2,2 milliarder kroner til arbeidsgiveren, takket være store og små entusiaster i over 70 land" (www.dagbladet.no)

Lieber Hans Beck, vielen Dank!
Hvor mye glede har ikke disse herlige skapningene gitt oss?
Vi hadde så mange i persongalleriet. Birger, han var postmann og oppkalt etter Farfar (til tross for at Birger Skorpen aldri var i besittelse av dette yrket). Så var det barnehagetanta Rigmor. Synnøve, som var et av barna i som gikk der. Lise med rosa genser. Og Sakaj, han var adoptert fra Bangladesh. Vi hadde en karusell også. Den var noen ganger kilde til krangel mellom søstrene Skorpen. Undertegnede ville den skulle gå kjempefort, mens storesøster ville ha litt mer normalt (les: realistisk) tempo.
Berit fikk sykebil og sykehus. Pasientene kunne få maten intravenøst. Vi hadde kofferter og sykler, med blå og røde hjul. Jeg hadde en rød VW Golf, som var helt lik den ordentlige bilen vi hadde hatt da vi bodde i Norge. Hver julaften i barndommens dager var vi spente på om vi fikk noe nytt til samfunnet vårt. Vi hadde en slags veivalser. Og en båt med ordentlige propeller. Jeg husker da jeg fikk en blå campingbil, med madrasser. Det var så stor stas!
Utallige timer har vi lekt, ledd, kranglet og brukt fantasien. Snakket med forskjellige stemmer, skapt scenarier og drømmer.

Takk skal du ha, Beck!

Menneskets beste venn?

Jeg skal få meg hund når jeg blir stor. Ikke fordi jeg har så lyst på vofs, men fordi jeg ikke vil at barna mine skal kjenne på den samme angsten for disse kreaturene som det jeg selv har hatt. Denne frykten har vært voldsom til tider. I Lilleveien gikk jeg opp trappa og inn i stua MED SKIENE PÅ, da en boxer hadde sett sitt snitt til å løpe etter meg. Mamma sier jeg var grønn i ansiktet. Jeg tviler ikke.

Jeg har kommet gråtende inn i klassen på (ungdoms)skolen, et resultat av at en viss dame i Skaret ikke hadde vett nok til å ha bånd på hundene sine om morgenen. En annen gang jeg ble forfulgt av to monster tråkket jeg så hardt på pedalene at kjedet røyk. Gjett om jenta var redd.

En dag gikk jeg av bussen i Kroklia, Oslo. Det er to år siden nå. En mann var ute og lekte med beistet sitt. Det kom imot meg, og jeg kjente angsten var på vei.
Maren: "Vær så snill å ta hunden din!"
Den slemme mannen: "Hvorfor det?"
Maren: "Fordi æ e så redd!"
Den slemme mannen"Faen ta deg, di jævla hore!"
Jeg la på sprang, og registrerte at hunden var på vei etter. Jeg følte jeg så døden i hvitøyet. Turte ikke se meg tilbake. Så kom jeg hjem til nummer 9, og hadde ikke nøkkel. Petter låste opp, og fikk seg en god latter da han så mitt skrekkslagne ansikt.

Og historiene har gjentatt seg. Med tiden har jeg utviklet en viss aggressivitet mot folk som ikke kan ha bånd på hundene sine. Det hjelper ikke at "den er jo så snill". Nei! Bånd er tingen på offentlige steder.

I Medan bodde det en nederlender som var gift med en indonesisk dame. De hadde noen svarte hunder som likte å bjeffe. De kom etter meg da jeg var ute og jogget en kveld. Jeg ropte: "Bu, tolong! Aku takut sekaaaaaaali!!" (Frue, hjelp, jeg er sååå redd).
Jeg var skjelven i minst en time etterpå. Likevel, jeg syns jeg klarte å være sånn passe høflig.

Så var det Frognerparken. En mann var ute med sin ekle hund, selvfølgelig uten bånd. Den begynte å søke kontakt, og jeg løp og sa "Æ e så redd for hunda", og mannen tok hintet og ropte på vennen sin.

I går hadde jeg fått nok. Jeg var på Røa, og en puddel kom stormende mot meg. Den bjeffet ikke. Det var det jeg som gjorde: "TA DEN HUNDEN!!!!!!!!!!!!"

"For you. A thousand times over"

Berit Marie Skorpen. Dette er til deg:


Jeg skulle jogge. I Asker. Tenkte å finne Lerkeveien. Fant ved hjelp fra gulesider.no at det ikke var så langt unna som jeg trodde. Jeg jogget litt, og kom hit. Kjenner du deg igjen? Opp til venstre bor/bodde gutten som hadde så mye ukledningsklær, og fortsetter vi ned til høyre, og inn andre vei til venstre, da snakker vi!

I give you: "The Castle of Memories". Dette er Norgesglasset vårt! Jeg hadde forespeilet at noen tårer kom til å melde sine ankomster. De gjorde så absolutt det. Der stod jeg, litt våt og kald. Det må jo være 13(?) år siden sist jeg sto der. Og da var huset så mye større, og oppkjørselen lengre og brattere.

Så mange år senere var jeg der. Uten forventningene jeg pleide å ha med meg når vi kom på norgesferie.
Hvordan ser kjolene fra Farmor ut denne gangen? Er det mye bringebær i hagen? Er det lenge til vi kan se på Barne-TV? Kan vi gå inn og drikke fra krana nå? (I Bhutan var det forbudt å drikke springvann, alt måtte kokes)
Hver gang jeg har stått der har jeg vært så spent. Nå var jeg bare takknemlig. Men det er noe å glede seg over. Takknemlighet altså.

I dette huset skapte vi så mange minner.

Lek og moro under trappa. Jeg var en fin frue som hadde vært utsatt for et benbrudd i armen. En barbie-eske ble brukt som gips. Du var datteren eller pleiersken(Anne-Kath. Vestly-vokabular, herlig)

Det var her inne vi fikk skifte bleie på den nye lillebroren vår. Bade i badekaret. Du satt til høyre ved krana, lillebror i midten, og jeg til høyre.

På kjøkkenet spiste vi brødskiver med bringebærsyltetøy og dinglet med bena. Norsk melk fra rosa kartong.

I stua med de mange teppene på gulvet så vi på Barne-TV og spiste bamsemums. Fikk frimerker fra Farfar. Vi lekte med Marianne og skrev sang til 70-årsdagen.

Dukkehuset var i hagen, og vi vasket gulvet på indisk vis, med noe redusert suksess. Husker du den lille vekta der inne? Jeg har glemt hvordan koppestellet så ut.
Marianne lurte oss til at det bodde to ekorn i den hagen.

De siste årene er det andre mennesker som har laget minner der. Noen andres lubne barneføtter har løpt i hagen, kjent på lukten av nyklipt gress og spist vaniljeis med sjokoladebiter. Men ingen av de kan skilte med å ha en lillesøster som er så glad i seg som det du kan! (Dårlig norsk her, men jeg er sentimental og har levd en fjerdedel av livet utenfor dette landet)

Så en liten hilsen til verdens aller, aller beste Pappa:


Vet du at jeg tenker på deg hver gang jeg ser slike skilt? Dette er fra enden av Lerkeveien. Det var så langt vi fikk sykle uten voksne. Berit og jeg var jo sikre på at det var du som var han mannen på Gjensidige-capsen din. Og dette var jo samme fyren, og på disse skiltene fikk jeg være med.

"I'm gonna watch you shine
Gonna watch you grow
Gonna paint a sign
So you'll always know
As long as one and one is two
There could never be a father
Who loved his daughter more than I love you"(Paul Simon)

Jeg avslutter med dette:
"As long as one and one is two
There could never be a daughter
Who loved her father more than I love you"

My Best Friend and I

4 år gammel, rosa, søt og snill. Min kjære ipod, også kalt "søta" er meg en lykke.

Den har spilt "What a wonderful world" for meg på stranda i Mornington, Australia.
"El Condor pasa" og mange andre hits av Simon and Garfunkel i Peru, med verdens beste Kristina ved min side. "Et dukkehjem" på kollektivtransporten i Medan, Indonesia. Den har latt meg le og le og le til Harald og Bård som er så morsomme. Den spiller "Heart of Gold" for meg hver dag når jeg går fra skolen. Og "California" på toget.
Den har vært med meg på joggeturer i all slags vær, 30 grader og VM i luftfuktighet i Medan, slaps, regn og snø i Oslo, vår i Nord-Norge, på tørr asfalt i Grimstads utkant. Jeg begynte tilogmed å gråte en gang på joggetur. "Søta" spilte "Don´t blame it on the Boogie" for meg mens jeg løp. Det var så herlig at jeg knakk sammen. Spesielt.
Og om morgenen, når jeg venter på 20-bussen fra Skøyen til Frogner Plass. Da er det lov å danse, når musikken tillater det. Da gjør det ikke noe at de andre på holdeplassen ser rart på meg. De smiler jo, og da er ingen skade hendt!

Inspirasjon og glede. I love you.
(og takk til Grunde som overtalte meg til å kjøpe den)

Chicks

På Bjørknes var det i dag LANG kø på jentetoalettet. Døra til guttedoen var åpen, og ingen var å skue. "Eh, har ingen av dåkker tenkt å gå inn der?"
Jente 1:"Nei"
Jente 2: "Nei"
Jente 3: "Tror ikke det"
Jente 4: "Nei!
Jente 5: "Ellers takk"

Hva tenker dere om dette? Jeg gikk selvfølgelig på guttedoen. Noe annet ville jo være bortkasta tid!

Vennskap

Jeg møtte en venn i dag. Han lurte på hvordan det gikk på skolen, om jeg var venn med fagene mine. Ja, matte og fysikk er mine venner. Men ikke kjemi. Vi kom fram til at det ikke er for sent å bli venn med denne kjemien. Så sa han noe fornuftig:
"Det er de vennskap du bruker lang tid på å utvikle som ofte blir de sterkeste".
Jepp. Snart. Snart er jeg og kjemien close friends. Jeg gleder meg..

Sundae

Bob Dylan, André og meg i spektrum den 25.mars. Dette ser jeg frem til med glede.

Jeg skjønner ikke helt poenget med den "Silence.. I kill you"-greia. Jeg ler ikke av den.


I´ve been a miner for a heart of gold.

Maren på utdanningsmesse

Vi var på utdanningsmesse i dag. Tre jenter fra Bjørknes og meg (ja, det går faktisk an å få venner i eldoradoet av ambisiøse elever).
Vi ble litt skuffet, da det rent bugnet over av private skoler som BI, Oslo Make-Up-skole, Markedshøyskolen, Designskolen osv, som kun var ute etter å rekruttere nye elever. Vi savnet de statlige. Universitetet i Tromsø, for eksempel.
Ellers var det en del folkehøyskole-stands. Jeg var på utkikk etter Sandvik folkhehøyskole (les: ungdomsfengsel) for å slå av en prat, men de glimret med sitt fravær. Jeg ble heller venn med en cæsar-stjerne. Veldig trivelig.

Det skar meg i hjertet å se alle katalogene som ble delt ut! Skrekk og gru! Her snakker vi ikke vinn-vinn-situasjon, men tap-tap! For det er ikke så mange som faktisk setter seg ned med katalogene, de bruker jo internett.. Unødvendig pengebruk og enda mer unødvendig sløsing av trær..

Det er festlig å gå forbi så mange stands. Problemet er når jeg blir stoppet. Jeg klarer jo ikke å holde kjeft, jeg må bare sette de fast med kritiske spørsmål. Bjørknesvenninnene mine fant det hele meget underholdende.

Livet er virkelig en reise, og det er mange spennende mennesker å treffe.

..og nå vil jeg ha sommerjobb som flyvertinne!

Oh Joy

Så herlig å finne en avokado i kjøleskapet som jeg hadde glemt jeg eide!!
Avokado til frokost, slettes ikke feil!

Forever young.

Jeg bor i et kollektiv med fire andre jenter. Det hender de andre har lagt seg når jeg ankommer hjemmet. Da er det "stille i fjøset", og jeg tenker på Pappa og smiler.
En kveld, da jeg gikk på ungdomsskolen, kom jeg hjem noe sent. De andre beboerne i Stohaugen hadde lagt inn årene, men Pappa satt i stua og hørte på musikk.
"Go´vakkermaren, jeg skal spille en sang for deg".

Det var denne:

May God bless and keep you always,
May your wishes all come true,
May you always do for others
And let others do for you.
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.

May you grow up to be righteous,
May you grow up to be true,
May you always know the truth
And see the lights surrounding you.
May you always be courageous,
Stand upright and be strong,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.

May your hands always be busy,
May your feet always be swift,
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift.
May your heart always be joyful,
May your song always be sung,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.
(Bob Dylan)

Helter i Norgesglasset, del 2

Hun døde rett før jul. Hele Norges Mormor. Jeg satt på flytoget og leste Tove Nilsens artikkel om ordkunstneren. Jeg måtte gråte noen tårer.

Vi hadde ikke TV i Bhutan. Men bøker, det hadde vi. Og kasetter. Hver kveld leste mamma eller pappa for oss. Om Mozart og Thomas Edison, og om Mandelblomst som var adoptert til Norge. Der ble hun kalt Katrine. Vi ble kjent med frendeløse Remi og med Laura Ingalls. Det hele begynte likevel med henne. Anne Kath.
Vi hadde lydbøker om "Mormor og de åtte ungene" og en hylle full av øvrige bøker signert Vestly.

Jeg var fem år og fikk ikke nok. "Les ett kapittel til, da!! Vi er ikke trøtte!" Fantastisk. Jeg tok saken i egne hender og begynte å lese selv. To dager tok det meg å lese "Aurora og den vesle blå bilen". Og det fortsatte. Det lille skolebiblioteket ble saumfart for barnelitteratur. Jeg leste og leste. Og leste.

Opplysningstid. Lillebror, knerten, Aurora og Ole Aleksander Filibom-bom-bom representerte norske barn som vokste opp i Norge, og Anne Kath gav oss et lite kikkehull inn til den norske tilværelsen. (I ettertid har jeg funnet ut at bøkene om Ole Aleksander Filibom-bom-bom ble skrevet på 50-tallet, noe som forklarer hvorfor ikke alle forestillingene jeg hadde om fedrelandet stemte i 1994)




I Vestlys verden var det mange spennende mennesker å bli kjent med. Aurora var min favoritt. Hun gjorde slikt et uslettelig inntrykk på meg at det er meget, meget sannsynlig at en av mine døtre får det navnet.

Helter i Norgesglasset, del 1.

Å vokse opp utenfor Norge gir visse "bivirkninger". Jeg jo ikke 100% fra Norge. Når jeg er på reise og blir spurt om hvor jeg kommer fra, repliserer jeg "I´m Norwegian", ikke "I am from Norway". Det røde passet mitt er jo en fin indikator på hva som er mitt opphav. Uansett:
Æres de som æres bør. Enkelte nordmenn tente nasjonalfølelsen i et ungt pikehjerte. Vi begynner med en av de største:




Det er 1994. Sendingene har for lengst vært vist i Norge, men på et tregulv i skolestua i Riserboo, Bhutan, sitter ei sju år gammel jente med beina i kryss i fanget og stirrer spent inn i TV-skjermen. Kasettene med OL-opptak har ankommet landsbyen, og familiene er samlet for å få en liten dose Norge. Et par blå øyne under en gul pannelugg venter i spenning.
Skuddet går. Du skal legge 10 000 meter bak deg. 13 og et halvt minutt etter er du i mål. Vi snakker verdensrekord. 19 sekunder til nestemann. Jubelen står i taket. Det spoles og spoles. Opptaket ses om igjen. Og om igjen. For ikke å snakke om premieutdelingen. Tre gull. Og tre verdensrekorder.
Nasjonalfølelsen vokser i et lite pikehjerte. Nå er det på med rød polo og rød strømpebukse. Stua blir skøytebane. Pappa er kommentator, og Lillebror får være Kjell Storelid. Det lekes løp og premieutdeling. Armer strekkes i været. Barnlig fryd. Dette må være det beste med å være nosk. "Vårt Land" og "Nytt fra Norge" ransakes for bilder av deg. Saksa går i takt med tennene, og storesøster kommenterer vennlig at det er fascinerende.
Gule Sider eller Opplysningen er ikke å oppdrive i Himalaya. Men din mors adresse står i en felleskatalog for norske leger, som er å finne på paps kontor. Så tegning og fan-brev sendes i retning Europa. Ingen svar kommer. Vi velger å tro at du sendte en stor pakke tilbake, men at noen indere stjal den på grenseovergangen.
På nattbordet står ei gullramme med bilde av deg inni. Du var helten, du!

Nå, 14 år etter, sitter jeg i hjemlandet og lurer på hvem som skal bli neste mann (ikke orddelingsfeil her folkens) til å målbinde meg slik.

Boogie on, reggae woman!

vent, snart skal jeg skrive noe som er verdt å lese.

Isprinsessene

Så herlig det er å bo i en by med skøytebaner i umiddelbar nærhet!
Vil du bli med? Bare ring meg :)

On the surface:

Jeg så "Max Manus" i går. Må ses! Jeg har ikke ord.

Skolen har begynt. Mattelæreren trollbinder meg fremdeles. Kjemi har ikke blitt gøyere.

Jeg er tilbake på jobb, og elsker det fortsatt.

Det er kaldt i Oslo, og jeg er MEGET fornøyd med ullundertøyet julen bragte med seg.

Krigen i Gaza opprører og skjokkerer meg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

For The Rose(s)

Our House (Crosby, Stills, Nash and Young)

"I'll light the fire
You place the flowers in the vase
That you bought today

Staring at the fire
For hours and hours
While I listen to you
Play your love songs
All night long for me
Only for me

Come to me now
And rest your head for just five minutes
Everything is gold
Such a cosy room
The windows are illuminated
By the sunshine through them
Fiery gems for you
Only for you

Our house is a very, very, very fine house
With two cats in the yard
Life used to be so hard
Now everything is easy
'Cause of you
And our la,la,la, la,la, la, la, la, la, la, la.....

Our house is a very, very, very fine house
With two cats in the yard
Life used to be so hard
Now everything is easy
'Cause of you

I'll light the fire
And you place the flowers in the vase
That you bought today"

Graham Nash wrote this sentimental tune about his cohabitation with Joni Mitchell in a cottage in L.A.'s Laurel Canyon around 1969. Mitchell and Nash were a romantic couple during the period in which Joni wrote the songs for Ladies Of The Canyon which, like Deja Vu, was released in 1970. (www.songfacts.com)

Joni Mitchell altså. What a godess. Ikke bare er hun tidenes singer og tidenes songwriter. Hun fikk Nash til å skrive denne sangen til seg. Respekt!
Sangen er jo perfekt, med et lite unntak: Jeg ville heller hatt "two dogs in the yard". Katter er så ekle.
Snille hunder, vel å merke!

Terima kasih!

TUSEN takk til alle dere som har satt inn penger til Murnis utdannelse! Det er jo helt fantastisk. Jeg ringte hovedpersonen selv i går. Hun er så takknemlig for denne muligheten, og fortalte med stor iver om at hun nå har lært å sette sprøyte! Jeg er stolt!

08/09

"And the seasons they go round and round
And the painted ponies go up and down
We´re captive on the carousel of time
We cant return - we can only look behind
From where we came
And go round and round and round
In the circle game"
(Joni Mitchell)

Godt nytt år!

Jeg hadde det bra i året som gikk. Karusellen holder sitt faste tempo, det er bare jeg som oppfatter det ulikt i tide og utide. Noen ganger fort, noen ganger sakte. Aldri alene, selv om jeg noen gang har tenkt det. The painted ponies go up and down - livet gjør også det.

Jul i vårt hus

Først: Gratulerer til denne spreke jubilanten! Kan dere tro at hun er 50?!

Juletregang i familien, er kjær sport!

..for første gang gjennom tidene hadde vi en huspianist! Takk til Farmor!

Vals

Vi fikk besøk av selveste Nissen, som kom fra et oppdrag i Skottland. Han skulle videre til Afghanistan og prøve å spre litt julestemning der borte. Jeg fikk et skilt som jeg kan ha rundt halsen når jeg skal ut i Nesset: "Æ e ho Maren!". Kjekt å ha, så slipper vi at alle skal spørre "E du ho Berit eller ho Maren? Gu` korr lik dåkker e!"


Familien samlet, fotografen er ikke helt vant til å ta bilder med digitalkamera. Se den søte, stolte faren! Ellers kan du jo bemerke deg fottøyet på familiens medlemmer.

Julefeiringen blir bare bedre og bedre for hvert år. Vi har det så bra sammen i familien, og det gleder jeg meg stort over.


Som den observante leser har bemerket seg, har undertegnede vært noe interessert i budsjettene til de ulike bistandsorganisasjonene. Jeg hadde rett i at Pappa kom til å slå seg løs hos KN i år også, og jeg ble glad for det! Jeg har tro på KN. Det lå både geiter, kyllinger, griser og en myggnetting under treet, samt omsorg for funksjonshemmede, skolegang, mikrokreditt og en brønn, med KN og Misjonsalliansen som mellomledd. Flotte greier. Jeg syns det er bra at vi har mulighet til å hjelpe andre!

Noel

God jul -

Selamat natal -

Merry Christmas -

Mannavit/kvinnevit

Jeg lærer fra lillesøster om hva som er kult og hva som er teeeit.

Mc Dreamy, Hugh Grant og andre eldre menn som kan skryte av et abnormt tiltalende utseende, kaller man "GS". Skjønner dere forkortelsen?

Ellers er det kult å avslutte sms'er med ILU ( I Love You), XD (en slags smiley) eller <3.

Noe annet som er i vinden nå for tiden er å ta sånne bilder av seg selv:


Føler ikke jeg har helt dreisen på dette. Derfor det noe konsentrerte uttrykket.

Njus

Jeg er endelig hjemme. Ble stoppet i sikkerhetskontrollen på Gardermoen, da vaktene var noe skeptiske til pepperkakedeigen jeg hadde medbragt. "Det e ikkje en hasjklump altså, det e pepperkakedeig te mora mi!"
Det er fantastisk å komme hjem når tre underbare mennesker har ventet på meg og til stadighet deklamerer sin fornøyelse over mitt nærvær.

Ellers; jeg fikk 5 på 5-timers skriftlig eksamen i Indonesisk. Må si at jeg er godt fornøyd med det!

Favourite

..i LOVE my dad!

Møte med mennesker på en torsdag.

Vi er inne på Lindex. Jeg skal kjøpe hårstrikker. 29,90 koster det."Vil du runde opp, og gi et beløp til Røde Kors?" Jenta bak disken sier sin innøvde replikk.
"Eh, altså. Jada. Rund opp te 35. Men av prinsipp støtta æ ikkje Røde Kors. De bruka altfor masse til administrasjon!"
"Nei, du trenger ikke."
"Joda, kjør på! Det går for denna gangen. Litt av pengan går jo til de fattige barna uansett".
Damen bak meg i køen smiler.

Jeg går ut, og tenker for meg selv at nå er det på tide at jeg lærer meg å ti stille litt oftere.

Så går jeg forbi noen svenske jenter som står på stand for Kirkens Nødhjelp.
"Hei."
"Vil du støtte KN?"
"Æ e litt usikker. Altså, vi får sånne geiter fra Pappa kvær jul. Men æ e fremdeles litt skreptisk! Har sett litt for masse. Syns at KN-ansatte får altfor høy lønn. Kor masse bruka dåkker på administrasjon egentlig?"
"Det er bare 9 prosent"
"Ja, men av alt dere får inn er det mye. Det er mye som er bra, men jeg syns ikke folk skal jobbe i KN fordi det er ønonomisk gunstig! Hvor er idealistene?"
Svenskene hadde litt problemer med å skjønne ordet gunstig. "Å"
Jeg avsluttet det hele med å si at jeg skulle komme tilbake når jeg var blitt litt klokere.

Så. Endelig. Jeg går forbi en soldat fra Frelsesarmeen. Hun står der, smilende ved siden av gryta si. Jeg blir varm om hjertet, og jeg beklager fraværet av kontanter fra min side, og videre kondolerer jeg om manglende statsstøtte. Hun er søt, og jeg blir glad for at jeg slipper å være så skeptisk denne gangen.


Da spør jeg dere:
Hvilke organisasjoner vil dere støtte?

Hallvard vil lese om tankene mine. De får ikke hvem som helst.

Men Eyvind spør om jeg har vært motløs, og hvordan jeg taklet det.

Svar:

Ja, jeg blir motløs, stort sett hver dag! Det være seg av ymse grunner:
-vanskelige fag på skolen
-likegyldige mennesker
-en jordklode som gråter, og mye mer.

Det er ikke så mye annet jeg kan gjøre enn å forsone meg med det. Prøve å gjøre en positiv forandring der det er mulig. Og ellers må jeg lære meg å akseptere folk og røvere som de er.

Noe annet?

:)

Hva skal jeg skrive?
Hva vil dere lese om?

Tilstandsrapport

I dag blir jeg ferdig med eksamen.
Så skal jeg til Mathias og spise pepperkaker.
Det blir fint.
Så må jeg øve til kjemi- og mattetentamen.
Det er hektisk å være meg nå. Det er derfor jeg ikke er så flink til å ta telefonen når du ringer.

HURRA

Endelig!
Sensor og eksaminator fikk en klem.
Og jeg ble glad!

Lilla fryd

Jeg har pakkekalender fra Mamma og "Vertshuset den gylne hale" på DVD. Herlig å ha noe å glede seg over i dette eksamenstyranniet!

Aha

Jeg så Kristin Halvorsen på TV i dag. Som regel syns jeg hun virker så sur.
I dag var vi enige, Kristin og jeg.
Undrenes tid er ikke forbi.

Cartoon

Kongo 2

I min høyst trivelige hverdag skjer det mye fint. Jeg opplever så mange små og store gleder som gjør at jeg føler meg så rik. Det er så mange fine mennesker og så mye fint som blir sagt og gjort.

Likevel, det jeg vil heller du skal lese om livet til Nicole i dag:

VG Nett) De siste ukene og månedene har stadig flere barn blitt bortført for å kjempe med væpnede grupper i Øst-Kongo. Nicole Mangaza var bare 12 år da hun ble kidnappet.

Det er to år siden Nicole (18) (navnet hennes er endret av hensyn til hennes sikkerhet) klarte å rømme fra den væpnede gruppen. Nå bor hun sammen med sønnen og sin yngre søster i Goma, og er med i et program for tidligere barnesoldater som er finansiert av Kirkens Nødhjelp. Senteret heter Tumaini Training Centre/E.T.N. og ligger i provinshovedstaden Goma.

Får behandling

Lederen av senteret, Pascal Basibanga Zagabe, forteller at det er over 100 tidligere barnesoldater som får hjelp ved senteret i dag.

Senteret gir psykologisk behandling, hjelper barna med å gjenforenes med familien og lærer dem et håndverk. Nicole har lært seg å sveise.

- Barn hører hjemme på skolen eller hos familien sin, de skal ikke være i krigen, sier Zagabe.

- Vi følger dem fra de kommer ut av skogen. Mange av dem er udisiplinerte og slåss hele tiden den første tiden, men vi vet hvordan vi skal takle det. Etter en stund blir de høflige og finner sin plass i samfunnet.

Ble bortført

Nicole husker godt den dagen hun ble bortført.

- Det var rundt klokken 15, og jeg var akkurat kommet hjem fra skolen da moren min ba meg om å gå til markedet for å handle. Det var da de tok meg, og de tok meg med langt inn i skogen.

- Jeg vet at foreldrene mine lette etter meg, og etter tre og en halv måned skrev jeg et kort brev og ga det til noen som tok det med til dem. Da familien min fikk brevet, sendte de brødrene mine for å lete etter meg.

- En dag så jeg dem komme i en bil, og jeg så at soldatene skjøt og drepte en av dem, forteller hun.

Drepte medsoldat

Nicole tenker med gru tilbake på de seks årene hun var soldat.

- Vi ble veldig dårlig behandlet. Vi ble voldtatt gang på gang av alle soldatene, og hvis vi kom for sent tilbake etter å ha hentet vann kunne de slå oss. Noen av barna døde ute i skogen.

- Jeg ble gravid på grunn av det de gjorde. Jeg ble voldtatt og nå har jeg født en sønn. Han heter David og er to år gammel.

En gang ble Nicole truet til å drepe en annen soldat i gruppen.

- Før vi gikk ut i krig ba noen ganger lederen en av oss om å drepe en annen soldat for å vise at vi var klare. Da han ba meg drepe en, gjorde jeg det, sier hun.

Da hun rømte fra soldatlivet var hun klar over at det var med livet som innsats.

- En dag sendte de meg for å kjøpe noe på et marked. Jeg aksepterte at de kom til å drepe meg dersom de så at jeg forsøkte å rømme, men jeg tok sjansen. Vi var i nærheten av Rutshuru og jeg overtalte en mann til å kjøre meg til Goma, der jeg visste at det fantes grupper som tar seg av barnesoldater. Jeg visste at jeg ville være trygg når jeg kom til Goma.

- De lider

- Når jeg tenker tilbake er jeg veldig glad det er over. Jeg synes synd på dem som går gjennom dette nå. Jeg råder dem til å komme seg unna. Det er ikke et godt liv. De lider og offiserene har ikke noen sympati for dem.

- De barna som er soldater i skogen lider, så jeg håper MONUC (FN-styrkene i Kongo) gjør alt den kan for å hente dem ut. Hvis du reiser ut i skogen vil du finne mange barnesoldater der.

Angriper skoler

Rekruttering av barnesoldater er ikke et nytt fenomen i Øst-Kongo, men aktiviteten har økt kraftig de siste ukene og månedene, ifølge Redd Barna. Den siste tiden er minst to skoler blitt angrepet for å bortføre barn som kan læres opp til å bli soldater.

Allerede før de siste kampene anslo hjelpeorganisasjoner at 3.000 barnesoldater var aktive i landet. Det tallet er nå nesten sikkert mye høyere nå. - Fra VG.no


Sykt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi er så heldige i Norge, og likevel klager vi så mye. Vi blir aldri enige om hva som er det beste for barnet. Kontantstøtte eller barnehage? Forskjellene i verden er så store.

Pintar

Da har undtertegnede hatt en 5-timers skriftlig eksamen i indonesisk.
Besvarelsen kom på 9 sider. Derav 6 sider om min fantastiske familie, hvilke roller vi har, og minner vi har sammen.Jeg syns i grunnen det er gøy med eksamen, jeg!

Kongo

Norge: Finans"krisen" har gjort sitt inntog og folk bekymrer seg for sparepengene sine.

Kongo: Kvinner og barn blir voldtatt, og gutter får armene sine kappet av. Mer enn 200 000 mennesker er på flukt.

Lille Kowa finner ikke Mamma. Heller ikke Pappa. Soldater overalt. Hvor skal han gå?

Aksel fra Oslo er like gammel som lille Kowa. I Norge sitter foreldrene hans og fortviler fordi aksjene de investerte i (til sønnen sin) har sunket i verdi..

Verden er urettferdig.

Friday

Herlige fredager!
Både matteklasse og fysikklasse. Mange mennesker som krydrer tilværelsen. Gutta på første benk i auditoriet (jeg har selvfølgelig fast plass der jeg óg) som sier så mye rart. Trekløveret av innvandrergutten som alltid går med pensko, vestkantgutten fra Nesøya (han kommer alltid for sent) og han litt surrete Christoffer. Østfoldingen bak meg som tror hun er bereist fordi hun har vært i India i to uker. Auf-spiren som strøk i nynorsk. For en gjeng.
Jeg ler så mye, og syns ikke det er så verst å gå på Bjørknes. Men jeg hater kjemi.

Obama skal snart bli president av USA, og jeg syns det er så kjekt. Jeg har jo tross alt heiet på dette sjamtrollet av en demokrat siden 15. januar.

Jeg var i 81-årsdag til verdens beste farmor i går. Hun er trofast leser av denne bloggen. Glad i deg!

På mandag er det privatisteksamen i bahasa Indonesia, så her kommer en hilsen til alle som forstår:

Selamat malam, teman-temanku di Medan.
Aku rindu sekali sama kalian, kalian pasti rindu sama aku juga??
Aku sudah lupa sedikit, tapi masi ingat juga. Semua sehat?
Kalian mungkin mau tahu kalau Maren sudah pacaran.. Tidak ada laki-laki di sini yang aku mau pacaran bersama.. Masi orang gadis!!
Di sini sudah adah sedikit sedikit salju.. Dingin, ya!
Besok aku akan kerja di toko roti.. harus bangun jam 5 lewat.. harus tidur sekarang..
Sampai jumpa nanti! Tuhuan memberkati, ya!
Salam manis dari Maren, wanita yang berasal dari Norwegia dan Indonesia..

JAAAAAAAAAAAAAAA!!!

Gratulerer til alle amerikanere på denne gledens dag!

Likevel

Lar Siri Kalvig være kveldens glad-sak. Tooodles!

It´s like.. totally.. yeah.. awesome.. NO! This makes me SICK!

Ekstrem oppussing á la AMERICA.

Lenge siden jeg har vært så provosert.
Mange millioner dollar sprøytes inn i å bygge et drømmehus til lille Kayla, med iskremmaskiner, bowlingbaner, vannseng, akvarier og det ene og det andre. Og et splitter nytt dollarglis av en bensinslukende SUV - klar til å slippe ut store doser av CO2 og det som verre er..
Det verste er at de er med på å støtte opp om denne forkastelige stormannsgale forbrukerkulturen, der livskvalitet måles ut ifra hvor mye man eier..

Jeg orker ikke mer av dette!


Kor e alle heltar (les: idealister) hen?? Stå opp igjen.. Mor Teresa kom tilbake..
Kem skal redde verden no?

(Min nye auf-venn i 2FY-klassen trodde jeg var RV´er. Siden jeg helst spiser øko-mat og strikker så mye. Neida. Dagfinn Høybråten er fremdeles MYE kjekkere enn Aslak S. Myhra, så jeg svikter ikke verdipartiet mitt :)

Aber

Jeg er ingen kommunsist altså!
Og heldig er jeg som får 1400 kroner i reisestipend i halvåret.. (men Erna og co hadde gitt meg mer. Regjeringsbytte, anyone?)

Nå tar jeg kvelden!

Pro Tromsø

Enda en grunn til å bosette meg i Nordens Paris:
-jeg slipper å måtte betale 3000 kroner for å komme meg på juleferie!

Det skal bli meg et liv.

Ho, ho, ho.

Gleder meg til jul. Og til matte i morgen. Og til fysikken.
Jeg har virkelig STOR tro på privat sektor i hva skoletilbud angår.

..og for at dette ikke skal bli for kapitalistisk, avslutter jeg med noen sjarmerende linjer..

- og så samles vi på Vaaaaalen, seiern vet vi at vi får!
Og internasjonaaa-aa-alen skal få sin folkevår!

I all verda..

Hvem i all verden er det som googler "Maren Skorpen nynorsk"?
Interessant.

Jeg har det fint. Elsker Bjørknes Privatskole. Får angst av Maria Mena. Prøver å være flittig realfagsstudent.

Har du det fint?

For all del:

STØTT TV-aksjonen!
Dette er en organisasjon som bruker lite av pengene på administrasjon, så kjør på!!

Bli med!

Akkurat passe stor
Forventninger og utgangspunkt bestemmer hvordan vi mennesker opplever et nytt sted. Kommer du fra et lite sted, er Tromsø en storby. Kommer du fra et større sted, som for eksempel Oslo eller Bergen, er den ikke like stor lenger. Kommer du fra et sted der det ikke hender så mye, blir pulsen slående. Øyet som ser og ditt eget ståsted, bestemmer hvordan du tolker inntrykkene. Men noen harde fakta finnes. I dag bor det over 65.000 innbyggere i Tromsø, og rundt 33.000 mennesker på selve Tromsøya. Dette er nok til å ivareta byens intimitet, samtidig som det gir folk og ressurser nok til å nære et rikholdig kulturliv på mange nivåer. Teater, revy, latter og moro er det mye av her. Men også det mer uregisserte utelivet Når du trives, klarer du mye mer Når du trives, øker den personlige yteevnen din. Du får mer energi til å gå løs på de oppgavene du har satt deg fore. Det betyr at hvis du skal studere, blir miljøet du skal ferdes i gjennom studiene en viktig faktor for den suksessen du ønsker deg. blomstrer. Tromsø har flere utesteder per innbygger enn noen annen norsk by, og selv om begrepet Nordens Paris opprinnelig var myntet på klær, moter og trender, kan det godt brukes i denne sammenhengen også. Sentrum i byen koker til tider så man skulle tro man var på sydligere breddegrader.

Varme er relativt
Imøtekommenhet, åpenhet, vennlighet og inkludering er være eller ikke være når du kommer som ny student til et nytt sted. Og det er helt avgjørende for hvordan studietiden din skal arte seg. En student som opplever seg ivaretatt, som kjenner at han eller hun hører til, kan bruke kreftene sine på nye mål og nye utfordringer i det faglige, istedet for å måtte sloss for den daglige tilværelsen. Å trives gir gnist og energi til det du måtte ønske deg og drømme om. Der bærer Tromsø den nordnorske tradisjonen om inkluderende livsglede og varme videre. Det har rett og slett med kultur å gjøre. Eller kanskje det bare er smittsomt. Det er ikke godt å si.

Kultur er liv
Finkultur eller ikke så fin kultur, hva man vil ha er forskjellig, men Tromsø har tilbud som dekker hele spekteret. Her er festivaler gjennom hele året, både innen film, musikk og litteratur, for eksempel Insomnia, Bukta Open Air Festival og Tromsø Internasjonale Filmfestival. Her er museer, teater, revyer, konserter, ukesarrangementer, seminarer, møter, kort sagt alt man måtte ønske seg. Et eksempel på noe av det mer spesielle er sirkusskolen Kulta. Det er bare å kaste seg i manesjen og bli med!

Natur er også liv
Det er mange som kommer til Tromsø som ikke er spesielt naturinteresserte. Det går helt fint. Det er kaffebarer på alle strategiske hjørner. Men det skal ikke underslås at mange sofagriser også har kommet i skade for å bli naturentusiaster. Det er klart det er fristende å se vakre landskaper fra tindene, få fine bilder i hodet, frisk hud i ansiktet og ellers en sunn og sprek kropp som du kan sprade med i Storgata. Verdien av frisk luft er i det hele tatt undervurdert, når man tenker skjønnhet og velvære.

Velvære er deilig
Det er bare å slå fast. Velvære er undervurdert. Å være glad er godt. Å være lykkelig er helt hinsides nydelig. Noen blir aller mest fornøyd av å ligge i lyngen og se på himmelen, andre synes en god massasje, en svømmetur eller en deilig spa-dag er det som skal til for å gjøre tilværelsen optimal.

Værsågod. Her finnes alt. Og siden det i perioder er sant at lykke kan kjøpes, må moteforretningene av alle ulike slag også nevnes, såklart.

Flere tilbud kommer til. Det blir flere designforretninger, flere sære, spennende, rare butikker, større fokus på alt som storbyer har fokus på. For Tromsø blir større og det ganske fort. Per i dag er det den raskest voksende byen i Norge. Godt det finnes litt mer folketomme områder nær byen som du kan flykte til om det skulle bli for tett.

Kvaløya er et ski-, snowboard- og klatreeldorado, der det er mer fjell enn folk. Det er heller ikke langt til Lyngsalpene. Og så er det jo kort vei hjem dit du kommer fra. Flyplassen ligger 10 minutter fra sentrum, slik at du slipper å kaste bort viktig lesetid (bytid) på å reise til flyene. Gå rett på. Reis rett hjem. Det blir alle glade for. Eller finn en bra unnskyldning og bli i byen. Du blir ikke alene om det.

Høstferie!!!

Stokmarknes, here I come!!

Ivar

23.09.1896.
112 år etter, då haustsola blenkte i dei asfalterte bakkane, gjekk ei jente på kafé for å minnast deg.
Iver Andreas Aasen.
Eg er takksemd!

Har du noen minutter?

Noen ganger når jeg skriver, føler jeg at jeg får frem poenget mitt. Dette er ikke helt et slikt tilfelle. Jeg vil så gjerne at dette skal gjøre inntrykk på deg som leser det!

"Min beste venninne i Indonesia jobber som hushjelp hos to familier. I løpet av en måned har hun tjent halvparten av det gjennomsnittsbuksa på Carlings koster.Hun er 24 år, og bruker alle pengene sine på å forsørge familien sin: Moren, som er lam, faren, som er dement, og broren, som er hodeskadet. Jeg har aldri hørt henne klage over hvor lite hun har.
-Tenk litt på dét neste gang du sitter på trikken eller i kantina på skolen og klager over at studenter får aaaaltfor lite penger fra lånekassen...
(La meg minne deg om dine muligheter til gratis skolegang, fri helsetjeneste, trygdeordninger, stipend og lån.)"

Dette skrev jeg for omtrent ett år siden. Jeg hadde blitt kjent med Murni.
De neste månedene lagde vi mange minner sammen. Vi hadde hobbykveld hjemme hos meg, spiste taco, lagde indonesisk mat og pratet om slikt som jenter snakker om. Ikke en eneste gang spurte hun etter penger. Aldri hintet hun om at hun ikke hadde råd til å kjøpe mat til foreldrene sine og broren sin.

Så var det den gule minibussen.
Vi hadde vært på tur til utkanten av Medan. I Indonesia er det tradisjon å gå på "jalan-jalan" til slektninger utpå nyåret. Vi hadde vært hos tantene til Murni. Jeg var ganske sjokkert. De bodde i store, fine hus. Murni bor i ei lita rønne. Dette er søskenene til mama Murni. Orang kaya. Rike mennesker. "Hjelper de deg, Murni?" Hun lo. -Nei. Jeg ble sint. - Hvorfor ikke? Det kunne hun ikke svare meg på. Hun fortalte at hun hadde jobbet der som hushjelp før, da hun gikk på ungdomsskolen. Hun hadde stått opp klokken fire om morgenen for å vaske og lage mat til tanten, onkelen og fetteren sin før hun begynte på skolen. De hadde lovet at de skulle betale utdannelsen hennes. Tomme ord. Jeg kjente at jeg ble sint. Murni viste ikke tegn til bitterhet i det hele tatt. Hun sa at hun hadde ingen rett til å kreve noe. Ei heller rett til å dømme.
Vi begynte å snakke om at jeg snart skulle tilbake til norge. Kulia. Studere. Jeg skulle tilbake til statens lånekasse og gratis universitet. No worries.
Jeg spurte hva hun drømte om. Hun sa forsiktig at drømmen var å bli jordmor. Jeg sa at utdannelse var viktig. - Aku tahu - jeg vet. - Men jeg må jo jobbe for å kunne forsørge foreldrene mine og abang (storebror). Hun smilte og fortalte beskjedent om at når hun får en datter, skal hun spare litt hver måned, slik at datteren hennes kan få den muligheten.
Jeg begynte å gråte. Vi satt i den gule minibussen. Medans svar på de røde Oslo-bussene. Tre passasjerer. En gråt. Den andre lo usikkert. Den tredje satt nok og lurte på hva i all verden den myggspiste hvitingen drev på med.
Der og da bestemte jeg meg for at mangel på penger ikke skal være et hinder for Murnis jordmordrøm.

Murni er en persom som sprer så mye glede og velsignelse der hun er. Å gi henne en utdannelse er nok den beste investeringen som kan gjøres i Medan pr dags dato. Jeg vet at hun kommer til å bruke kunnskapen til å hjelpe de som trenger det.

Nå er vi i gang. Flere har prioritert å hjelpe henne å finansiere dette. Det trengs kapital til bøker, uniformer og materiell, samt til underhold av familien hennes.

Murni har nå fått plass på skolen. Hun måtte bestå en test for å komme inn. Hun leste godt, og klarte det!
Jeg velger å tro at vi kommer i mål. Kanskje du vil være med å hjelpe?
Kanskje du kan avse en 50-lapp eller to?
Her er et kontonr:
97134891223
merk det "Murni", så skal jeg bringe det videre.
Takk for oppmerksomheten.

I spindelvevet mitt:

AA.O. Vinje
Bjørknes
Kjemi
Thereses gate
Holmen
Hamar
Mexi-burger
Farris
Skaar/Skorpen
Regn
Sykkel

Håp

Godt Brød og gode mennesker.

Hendelser som får meg til å elske jobben min mer og mer:

-Hei! Vi er stengt nå, og har ingen varer igjen.. men jeg er spent på å høre hvordan det gikk på visninga di?
-Ja, vet du, det kom tre par på visning, har ikke fått noen bud enda, men jeg tror det går bra. Takk skal du ha, tror den positive energien din har hjulpet meg! Jeg skal ha en visning til på lørdag. Kommer innom og kjøper boller på lørdag. Du jobber mye du!
-Hehe, ja.. Var egentlig ferdig på jobb for tre timer siden, men kommer meg jo aldri ut herfra. Det er så koselige folk som jobber her.. så nå har jeg fylt opp kjøleskapet og hjupet de litt i gang på stenginga.
-Du altså! Du er en helgen. Eller James Bond!

-Kul dialekt du har. Hvor er du fra?
-Er du seriøs eller sarkastisk?
-Jeg mener det. Er det Tromsø?
-Nei, litt lengre sør. Stokmarknes i Vesterålen.
-Å! Kult! Foreldrene mine var i Lofoten i fjor. Skikkelig fint der ass! Det er vel litt lenger nord, det?
-Eh. Der dreit du deg. Du fulgte vel ikke med i O-fagen, du?
-Haha. O-fag.. Fantastisk. Du hadde O-fag ja. Da er du vel hvertfall 24-25?
-Eh. Nei. Jeg har hatt o-fag selv om jeg bare er 21. O-fag er alt man trenger. Selve livsgrunnlaget.

-E det påfyll på cortadoen eller?
-Egentlig ikkje, men vi kan vel gjør et unntak for en nordlending..
-Flott. Kor du e ifra du da?
-Vesterålen, Stokmarknes..
-Fra Stokmarknes? Ja, da e du vel gjerna dronninga av Rødbrygga. Ja, han e flenk han så driv det!

-Hvor kommer du fra?
-Vesterålen
-Stokmarknes eller?
-Ja...
-Er du en Skorpen eller?
-HÆ? Ja! Men hvem er du? Tror ikke vi har hilst, jeg glemmer ALDRI et ansikt. Du tror nok jeg er min søster, som du sikkert har spilt innebandy med?
-Neida. Du er hun som synger til turistene? Har vært og hørt på deg mange ganger.
-Åååååkei.
-Hils faren din da!

-When you call my name, it´s like a little prayer... down on my knees, gonna take me theeeeere (jada, sikkert feil tekst)
-Herlig med Madonna! Det har jeg hørt mye på i ungdommen. Hun og Michael Jackson.
-Du kan si mye rart om Michael Jackson, men han er en entertainer. Han har skjønt greia!
-Ja, helt riktig.
-Stakkars Mike. Alle disse beskyldningene, folk er bare ute etter penger. Hadde mine barn vært utsatt for overgrep, hadde mitt krav vært å få overgriperen sperret inne, ikke store erstatningskrav.
-Herlig. Vi er på nett. Men han er nok lit psycho.
-Ja, det er han nok. Men han mener nok ingen noe vondt.
-Du er kul ass. Vi er på nett. Koselig å treffe deg. Mange andre er så sure og kjipe. Takk, jeg hadde egentlig en dårlig dag i dag, men nå når jeg har møtt deg, er jeg fornøyd. Jeg kommer tilbake hit!

Jada, det finnes mennesker som gjør dagene på jobb mindre frydefulle. Kunder (les: oftest jenter) som blir sure fordi de ikke får avslag i prisen til tross for at de ikke skal ha kjøtt på, eller andre som legger sitt hat på undertegnede av den grunn at vi er utsolgt for speltbrød. Det finnes også de som blir sinte hvis de må betale 5 kroner ekstra for ekstra pastrami. Det er likevel ikke de du husker.
Blide mennesker som gir litt av seg selv gjør dagene mine bedre. De som ivrig forteller om jobbintervjuer, konserter, barn med allergi, ferier og andre begivenheter i livet.
Oppfordrer herved samtlige lesere til å bli slike positive kunder, dere kan utgjøre en større forskjell enn dere tror!

...

Krig er forakt for liv
fred er å skape

jorden er rik
finnes det sult og nød
skyldes det svik

solskinn og brød og ånd eies av alle

skaper vi menneskeverd
skaper vi fred
den som med høyre arm
bærer en byrde
dyr og umistelig
kan ikke myrde

vi vil ta vare på
skjønnheten
varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen


fra "Til Ungdommen", Nordahl Grieg.

Epistler på livets reise

God Only Knows..
To uker i Stavanger var vel overstått. Det var lørdag ettermiddag, og jeg ringte min kjære søster for å slå av en prat. Mitt fly til Oslo gikk ikke før mandags morgen, og plutselig fant søstrene Skorpen ut at en gjenforening ikke hadde vært å forakte. Jeg befant meg i sentrum, og Berit kunne informere om at jeg hadde én time og femten minutter på meg på å komme meg opp til Eiganes, pakke, og sette meg på bussen til Bergen by. Hvilket jeg gjorde. Resolutt. Hvor frydefullt!
Det ble to aldeles herlige døgn med en av de beste man kan ha følge med på livets reise.
- what I´d be without you.

First we take Manhattan..
Berit (søstra) er litt av en langdistanseløper. Vi snakker halvmaraton på under en og en halv time. Det holdt til en andreplass på sagnomsuste "Midnight Sun Maraton" i Tromsø, kun to sekunder bak vinneren. Som en del av sitt strabasiøse treningsopplegg skulle Bergens løpsdronning løpe "mila" (fanakarusellen) på mandag, og ville gjerne ha meg med. Jeg er ikke kjent for å la meg be to ganger, så jeg kledte meg opp og gjorde meg klar for mila. Hvilken pinlig, men akk så frydefull opplevelse. Ettersom kun 9 damer stilte i denne klassen (de fleste andre så sin begrensning og nøyde seg med fem km), hadde jeg en viss anelse om at jeg kom til å være den seneste til å krysse målstreken. For å unngå å legge skam på Skorpen-navnet, brukte jeg Farmors pikenavn. Det hadde jo vært en liten fadese om slikt et uvanlig etternavn skulle havne øverst og nederst på lista. Berit løp naturligvis først i mål, og da jeg kom inn en halvtime senere, stod diverse frivillige klare til å ta bølgen.
Det gjelder å begynne, å komme i gang. Neste gang blir det pers!
- then we take Berlin.


Meget er forskjellig,
Tilbake til Stavanger. På Cubus så jeg tre søte damer i Jilbab (Hijab som det heter på "norsk"). Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg spurte hvor de kom fra. Joda, de kom fra Indonesia, fra Banda Aceh. "Aduh. Kita bisa bicara bahasa Indonesia" sa jeg, og dermed ble de servert dagens overraskelse. Artig. Jeg har jo lengtet slik etter å praktisere indonesisken min, så det var herlig for meg.
-men det er utenpå.

Slow Train coming:
På nattoget til Oslo oppdaget kondoktøren at jeg hadde bestilt billett en uke fram i tid, så den jeg hadde var ugyldig. "Nu ras min verden sammen", var alt jeg klarte å si. Sliten etter dagens fysiske anstrengelser, og litt andre stressmomenter, som bortkomne nøkler, uklarhet i diverse framtidsrelaterte spørsmål og annen bakenforliggende frustrasjon fikk begeret til å flyte over, og jeg begynte å grine. Måtte betale 44o kroner ekstra, og forbannet regjeringen (inni meg) for at tog i praksis er dyrere enn fly. Hvordan skal den miljøvennlige landeveien gå?
Plutselig kom mannen/gutten som satt ovenfor meg tilbake fra menyvogna med snacks, og sa at "jeg vet det kanskje ikke hjelper så mye". Lettrørt som jeg er, kan du jo tenke deg resten.

Workin´ 9 to 5..
Jeg er tilbake i Thereses gate 33. Jeg er så heldig som får jobbe der. Hver en dag er en fest. I kveld har jeg klorbleket forklærne mine, så det skal bli en fryd å bære uniformen "med stolthet og verdighet".
-what a way to make a living!

Å leva, det er å elska.
Kjør på, folkens.

All´s not lost

I denne byen er det ikke så mange som smiler.

I dag gikk han forbi, dyttet en barnevogn. Kikket inn døra som stod åpen i det han passerte. Jeg så på ham og smilte. Han smilte varmt tilbake, og fortsatte opp bakken.

Jeg syns han synger så fint.

Life here is gold.

Yeah

Jeg har vært i stavanger en uke. Inspirert av Ingvild, gir jeg dere følgende:

Ukas...

Bok: The Booh Thief. Fantastisk velskrevet, engasjerende og bevegende (av moving)

Pålegg: Røykalaks

Brød: Økologiske speltknekkebrød (til tross for at spelt er et av de verste orda jeg vet)

Frukt: AVOCADO. Always.

Håndarbeid: Strikking. Jeg har gjenopptatt en gammel (?) syssel, og svidd av noen hundrelapper på Husfliden.

Øst-Europeer: Baker Zuzanna som bare er helt fantastisk herlig!

Surmulere: Siddiser

"Vi-lever-i-1992"´ere: Siddiser

Kunde: Reidar. Til tross for at han ikke husket navnet mitt i dag.

Vits: Den Øyvind fortalte

Gjensyn: Med Johanne etter en ukes separasjon

Sang: Espen Lind - Scared of heights

Savnede: Folk og røvere i Indonesia.

Frustrasjonsmoment: Mobilen min

Gledesspredere: Alle kundene som er på ferie fra østlige, sydlige eller nordlige trakter.

Kino: "Mamma Mia". What a feeling!

Juhu. Enda en uke i norges ubestridte kulturhovedstad. Opp med humøret, og vekk med piffien, ketchupen og mikroen, så blir dette bra!

vil bare si at la-la-la-la-la-la-la la laif (life) is wonderful.
ka du trur?

Live fra Krakow

Polen er digg. Vi LEKER ikke ferie, Sigrid og jeg.
Vi har havnet paa et hotell sammen med en skokk ungdomsskoleelever fra Norge. De er nok ganske sjalu paa oss to som kan vaere oppe saa lenge vi vil.
Ellers faar jeg bruk for 3 av de 4 polske orda som baker Zuzanna laerte meg. Det fjerde er saa stygt at det passer seg ikke paa marenioslo, som er et forum for soemmelighet og glede.
Zwotka betyr soet, og det slaar godt an. Sist gang det var i bruk, fremkalte det sjenerte smil og mye fnising hos en gjeng smaagutter. De stirret paa oss og spurte paa gebrokken engelsk "What is your name?"
Undertegnede svarte med "Swotka, ja?".
I morgen er det sjokoladespa! Vi skal gnis inn med sjokolade for deretter aa masseres!

Snakkes!

Dagen i dag.

Jeg har tippa på sykkel. Mine tynne dekk (slike som vi proffsyklister bruker) satte seg fast i trikkesporet. Flaks at taxien bak meg ikke kjørte på meg.

Ellers kommer jeg meg på plass i mitt nye hjem.

Jobb på Grünerløkka klokkken 14.

Personalfest i kveld - jejeje!

Krakow på søndag.

Hva gjør DU?

Hung up

Jeg vil skrive. Skrive noe bra. Men jeg kommer ikke på noe. Tanker går inn og ut av hodet mitt, fram og tilbake. Det blåser i Oslo i dag, - og det blåser i mitt hode.

Apa kabar = Hva er nyhetene

Jeg jobber på Godt Brød for tiden, og koser meg med det. Det skal jeg gjøre i hele sommer. Fin kundekrets, gode medarbeidere, alt er bare velstand.
7. til 20.juli skal jeg jobbe på nyåpnede Godt Brød i Stavanger. Ta kontakt om du er i området den tiden.

På søndag flytter jeg inn i Eckersbergsgate på Frogner. Jeg gleder meg stort til det etter ey koffertliv i to måneder. Fint område, fine jenter å bo med, ja alt er bare velstand der óg.

Under the surface:

-Jeg fortviler mer over mer over følgende: Frp, Opplysningskontoret for kjøtt (som får mer enn 10 ganger så mye penger fra staten enn Opplysningskontoret for frukt og grønt), forurensning, folk som kjører bil når de heller kan sykle/gå, plastposeforbruk and so on.. Tragisk at så få tar ansvar.

-Mennesker gleder meg: jentene og Lars på Godt Brød, herlig familie og mange fine venner.

Njus og gledesbrus.

Det er 8.mai. Det er frigjøringsdag. For nøyaktig 13 år siden stod undertegnede, i en alder av 8 år, på paviljongen på Stokmarknes, nervøs, men en smule stolt, og leste følgende dikt:

Tanker jeg tenker; - godt å ha fred.
Vi kan heise vårt eget flagg.
Gå i 17.mai tog.
Være gode venner.
Tanker jeg tenker: FRED.

Idag var jeg om mulig, enda mer nervøs. Muntlig eksamen i samfunnslære. Etter fadesen på religionseksamen (da målet røyk av den grunn at jeg ikke var kapabel til å si forskjell på en rite og et rituale), var mye av troen på at dette skulle gå bra, svunnet hen.

Men jadda-jadda-yes-yes.
Etter å ha svart på at JA, jeg synes foreldre i dagens samfunn er for lite engasjerte, og NEI, jeg har ikke tenkt å bli samboer.. og etter å ha prøvd å forklare hvilke tanker jeg har om hvordan vi skal forholde oss til at noen religioner undertrykker kvinner, forklart begrepet kulturrelativisme, markedsøkonomi und so weiter, var sekseren i boks.

Jeg vet ikke hvem som var mest glad. Sensor eller meg? Kanskje meg?

- Man reiser aldri skuffet fra Melbu! (denne var til Kari og Berit, mine dansepartnere i tykt og tynt. Do you believe it?! Go frantik!)

Jada. Dette bar preg av dårlig språk, manglende flyt, jajajajaja.

Sånn går nu dagan!
Slenger opp noen bilder av mitt persongalleri denne måneden:
Min nydelige lillesøster, Ingrid (Nusse, dåsi, guille' eller inga).
Beste i verden.

Skjær mæ laus!

Jeg er lei av å lese.
Eksamen:

29.04, mellom kl 14 og 16 -Religion, Sortland vgs.

08.05, etter kl 9 -Samfunnslære, Melbu vgs.

09.05, etter kl 16 -Nyere historie, St.nes vgs.

15.05, etter kl 16 -Biologi, St.nes vgs.

16.05 --> Evenes - Oslo. Vendepunkt.

17.05: GRUNNLOVSDAGEN! Bunad og NORSKE flagg. Høydepunkt.

Nå

Det er deilig å være hjemme med Mamma, Pappa og Ingrid.
Jeg prøver å lese til de fire eksamenene som venter på meg.
På garasjeloftet fant jeg nostalgi.
Jeg går ned trappen til første etasje og tenker at jeg bare ELSKER disse menneskene.
Jeg er heldig og glad.

We are family!

Vackert

"Du e den kjekkeste æ veit. Æ blir heilt DÅRLIG, for du e så syyyyyykt kjekk! Du e den fineste i hele verden. Helt seriøst"
Illustrasjonsfotoene HAR faktisk noe med saken å gjøre.
Over: Møte med helten
Under: Fremdeles dårlig og kvalm fordi Peter er så kjekk, og noe flau og frustrert for at jeg sa alt jeg tenkte.

Glad i deg Elisabeth!

Attende

Det er fint å være i Oslo.
Vi nevner i fleng:

- Kulde. -Det er helt fantastisk. Jeg kan gå uten å bli så varm. Og jeg kan jogge uten å drukne i svette. Jeg får jogge i fred, uten tilrop, noe som leder oss til neste punkt på lista;

-Anonymitet. Folk som ikke kjenner meg, lar meg være i fred (men unntak av div. mennesker på trikken). Jeg er liksom bare "mannen i gata" nå, og det er herlig.

-Jan Egil og mange andre herlige venner. Ekstra kozen med Jan Egilzen. Kozemozeoverdoze lissm.
Angående nye venner. Nå har jeg fått to nye: P.S. og Kari Eklund. Helt konge. Sistnevnte og undertegnede har jo vært facebook-friends en stund da, men i går møttes vi "live", og det var fest og det var basar.

-Godt Brød. I love it!

BFF!

Hva skjer nå da?
Til dere som lurer:
Om ca en uke drar jeg til STOKMARKNES for å ta noen privatisteksamener. Når det er unnagjort, er det Oslo som gjelder.
Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

Hei og hå!
Me ser.

Buat semua teman-temanku di Indonesia:
Norwegia = Luar biasa. Aku makan banyak bonbon kecil (smågodt). Hari ini aku akan memasak ayam kecap manis, sayuran dan nasi putih. Aduh. Titip salam sama semua! Aku rindu sama kalian!
Sayang manis dari adik Maren