Jeg skulle jogge. I Asker. Tenkte å finne Lerkeveien. Fant ved hjelp fra gulesider.no at det ikke var så langt unna som jeg trodde. Jeg jogget litt, og kom hit. Kjenner du deg igjen? Opp til venstre bor/bodde gutten som hadde så mye ukledningsklær, og fortsetter vi ned til høyre, og inn andre vei til venstre, da snakker vi!
I give you: "The Castle of Memories". Dette er Norgesglasset vårt! Jeg hadde forespeilet at noen tårer kom til å melde sine ankomster. De gjorde så absolutt det. Der stod jeg, litt våt og kald. Det må jo være 13(?) år siden sist jeg sto der. Og da var huset så mye større, og oppkjørselen lengre og brattere. Så mange år senere var jeg der. Uten forventningene jeg pleide å ha med meg når vi kom på norgesferie.
Hvordan ser kjolene fra Farmor ut denne gangen? Er det mye bringebær i hagen? Er det lenge til vi kan se på Barne-TV? Kan vi gå inn og drikke fra krana nå? (I Bhutan var det forbudt å drikke springvann, alt måtte kokes)
Hver gang jeg har stått der har jeg vært så spent. Nå var jeg bare takknemlig. Men det er noe å glede seg over. Takknemlighet altså.
I dette huset skapte vi så mange minner.
Lek og moro under trappa. Jeg var en fin frue som hadde vært utsatt for et benbrudd i armen. En barbie-eske ble brukt som gips. Du var datteren eller pleiersken(Anne-Kath. Vestly-vokabular, herlig)
Det var her inne vi fikk skifte bleie på den nye lillebroren vår. Bade i badekaret. Du satt til høyre ved krana, lillebror i midten, og jeg til høyre.
På kjøkkenet spiste vi brødskiver med bringebærsyltetøy og dinglet med bena. Norsk melk fra rosa kartong.
I stua med de mange teppene på gulvet så vi på Barne-TV og spiste bamsemums. Fikk frimerker fra Farfar. Vi lekte med Marianne og skrev sang til 70-årsdagen.
Dukkehuset var i hagen, og vi vasket gulvet på indisk vis, med noe redusert suksess. Husker du den lille vekta der inne? Jeg har glemt hvordan koppestellet så ut.
Marianne lurte oss til at det bodde to ekorn i den hagen.
De siste årene er det andre mennesker som har laget minner der. Noen andres lubne barneføtter har løpt i hagen, kjent på lukten av nyklipt gress og spist vaniljeis med sjokoladebiter. Men ingen av de kan skilte med å ha en lillesøster som er så glad i seg som det du kan! (Dårlig norsk her, men jeg er sentimental og har levd en fjerdedel av livet utenfor dette landet)
Så en liten hilsen til verdens aller, aller beste Pappa:
Vet du at jeg tenker på deg hver gang jeg ser slike skilt? Dette er fra enden av Lerkeveien. Det var så langt vi fikk sykle uten voksne. Berit og jeg var jo sikre på at det var du som var han mannen på Gjensidige-capsen din. Og dette var jo samme fyren, og på disse skiltene fikk jeg være med.
"I'm gonna watch you shine
Gonna watch you grow
Gonna paint a sign
So you'll always know
As long as one and one is two
There could never be a father
Who loved his daughter more than I love you"(Paul Simon)
Jeg avslutter med dette:
"As long as one and one is two
There could never be a daughter
Who loved her father more than I love you"
