Jul i vårt hus

Først: Gratulerer til denne spreke jubilanten! Kan dere tro at hun er 50?!

Juletregang i familien, er kjær sport!

..for første gang gjennom tidene hadde vi en huspianist! Takk til Farmor!

Vals

Vi fikk besøk av selveste Nissen, som kom fra et oppdrag i Skottland. Han skulle videre til Afghanistan og prøve å spre litt julestemning der borte. Jeg fikk et skilt som jeg kan ha rundt halsen når jeg skal ut i Nesset: "Æ e ho Maren!". Kjekt å ha, så slipper vi at alle skal spørre "E du ho Berit eller ho Maren? Gu` korr lik dåkker e!"


Familien samlet, fotografen er ikke helt vant til å ta bilder med digitalkamera. Se den søte, stolte faren! Ellers kan du jo bemerke deg fottøyet på familiens medlemmer.

Julefeiringen blir bare bedre og bedre for hvert år. Vi har det så bra sammen i familien, og det gleder jeg meg stort over.


Som den observante leser har bemerket seg, har undertegnede vært noe interessert i budsjettene til de ulike bistandsorganisasjonene. Jeg hadde rett i at Pappa kom til å slå seg løs hos KN i år også, og jeg ble glad for det! Jeg har tro på KN. Det lå både geiter, kyllinger, griser og en myggnetting under treet, samt omsorg for funksjonshemmede, skolegang, mikrokreditt og en brønn, med KN og Misjonsalliansen som mellomledd. Flotte greier. Jeg syns det er bra at vi har mulighet til å hjelpe andre!

Noel

God jul -

Selamat natal -

Merry Christmas -

Mannavit/kvinnevit

Jeg lærer fra lillesøster om hva som er kult og hva som er teeeit.

Mc Dreamy, Hugh Grant og andre eldre menn som kan skryte av et abnormt tiltalende utseende, kaller man "GS". Skjønner dere forkortelsen?

Ellers er det kult å avslutte sms'er med ILU ( I Love You), XD (en slags smiley) eller <3.

Noe annet som er i vinden nå for tiden er å ta sånne bilder av seg selv:


Føler ikke jeg har helt dreisen på dette. Derfor det noe konsentrerte uttrykket.

Njus

Jeg er endelig hjemme. Ble stoppet i sikkerhetskontrollen på Gardermoen, da vaktene var noe skeptiske til pepperkakedeigen jeg hadde medbragt. "Det e ikkje en hasjklump altså, det e pepperkakedeig te mora mi!"
Det er fantastisk å komme hjem når tre underbare mennesker har ventet på meg og til stadighet deklamerer sin fornøyelse over mitt nærvær.

Ellers; jeg fikk 5 på 5-timers skriftlig eksamen i Indonesisk. Må si at jeg er godt fornøyd med det!

Favourite

..i LOVE my dad!

Møte med mennesker på en torsdag.

Vi er inne på Lindex. Jeg skal kjøpe hårstrikker. 29,90 koster det."Vil du runde opp, og gi et beløp til Røde Kors?" Jenta bak disken sier sin innøvde replikk.
"Eh, altså. Jada. Rund opp te 35. Men av prinsipp støtta æ ikkje Røde Kors. De bruka altfor masse til administrasjon!"
"Nei, du trenger ikke."
"Joda, kjør på! Det går for denna gangen. Litt av pengan går jo til de fattige barna uansett".
Damen bak meg i køen smiler.

Jeg går ut, og tenker for meg selv at nå er det på tide at jeg lærer meg å ti stille litt oftere.

Så går jeg forbi noen svenske jenter som står på stand for Kirkens Nødhjelp.
"Hei."
"Vil du støtte KN?"
"Æ e litt usikker. Altså, vi får sånne geiter fra Pappa kvær jul. Men æ e fremdeles litt skreptisk! Har sett litt for masse. Syns at KN-ansatte får altfor høy lønn. Kor masse bruka dåkker på administrasjon egentlig?"
"Det er bare 9 prosent"
"Ja, men av alt dere får inn er det mye. Det er mye som er bra, men jeg syns ikke folk skal jobbe i KN fordi det er ønonomisk gunstig! Hvor er idealistene?"
Svenskene hadde litt problemer med å skjønne ordet gunstig. "Å"
Jeg avsluttet det hele med å si at jeg skulle komme tilbake når jeg var blitt litt klokere.

Så. Endelig. Jeg går forbi en soldat fra Frelsesarmeen. Hun står der, smilende ved siden av gryta si. Jeg blir varm om hjertet, og jeg beklager fraværet av kontanter fra min side, og videre kondolerer jeg om manglende statsstøtte. Hun er søt, og jeg blir glad for at jeg slipper å være så skeptisk denne gangen.


Da spør jeg dere:
Hvilke organisasjoner vil dere støtte?

Hallvard vil lese om tankene mine. De får ikke hvem som helst.

Men Eyvind spør om jeg har vært motløs, og hvordan jeg taklet det.

Svar:

Ja, jeg blir motløs, stort sett hver dag! Det være seg av ymse grunner:
-vanskelige fag på skolen
-likegyldige mennesker
-en jordklode som gråter, og mye mer.

Det er ikke så mye annet jeg kan gjøre enn å forsone meg med det. Prøve å gjøre en positiv forandring der det er mulig. Og ellers må jeg lære meg å akseptere folk og røvere som de er.

Noe annet?

:)

Hva skal jeg skrive?
Hva vil dere lese om?

Tilstandsrapport

I dag blir jeg ferdig med eksamen.
Så skal jeg til Mathias og spise pepperkaker.
Det blir fint.
Så må jeg øve til kjemi- og mattetentamen.
Det er hektisk å være meg nå. Det er derfor jeg ikke er så flink til å ta telefonen når du ringer.

HURRA

Endelig!
Sensor og eksaminator fikk en klem.
Og jeg ble glad!

Lilla fryd

Jeg har pakkekalender fra Mamma og "Vertshuset den gylne hale" på DVD. Herlig å ha noe å glede seg over i dette eksamenstyranniet!

Aha

Jeg så Kristin Halvorsen på TV i dag. Som regel syns jeg hun virker så sur.
I dag var vi enige, Kristin og jeg.
Undrenes tid er ikke forbi.

Cartoon

Kongo 2

I min høyst trivelige hverdag skjer det mye fint. Jeg opplever så mange små og store gleder som gjør at jeg føler meg så rik. Det er så mange fine mennesker og så mye fint som blir sagt og gjort.

Likevel, det jeg vil heller du skal lese om livet til Nicole i dag:

VG Nett) De siste ukene og månedene har stadig flere barn blitt bortført for å kjempe med væpnede grupper i Øst-Kongo. Nicole Mangaza var bare 12 år da hun ble kidnappet.

Det er to år siden Nicole (18) (navnet hennes er endret av hensyn til hennes sikkerhet) klarte å rømme fra den væpnede gruppen. Nå bor hun sammen med sønnen og sin yngre søster i Goma, og er med i et program for tidligere barnesoldater som er finansiert av Kirkens Nødhjelp. Senteret heter Tumaini Training Centre/E.T.N. og ligger i provinshovedstaden Goma.

Får behandling

Lederen av senteret, Pascal Basibanga Zagabe, forteller at det er over 100 tidligere barnesoldater som får hjelp ved senteret i dag.

Senteret gir psykologisk behandling, hjelper barna med å gjenforenes med familien og lærer dem et håndverk. Nicole har lært seg å sveise.

- Barn hører hjemme på skolen eller hos familien sin, de skal ikke være i krigen, sier Zagabe.

- Vi følger dem fra de kommer ut av skogen. Mange av dem er udisiplinerte og slåss hele tiden den første tiden, men vi vet hvordan vi skal takle det. Etter en stund blir de høflige og finner sin plass i samfunnet.

Ble bortført

Nicole husker godt den dagen hun ble bortført.

- Det var rundt klokken 15, og jeg var akkurat kommet hjem fra skolen da moren min ba meg om å gå til markedet for å handle. Det var da de tok meg, og de tok meg med langt inn i skogen.

- Jeg vet at foreldrene mine lette etter meg, og etter tre og en halv måned skrev jeg et kort brev og ga det til noen som tok det med til dem. Da familien min fikk brevet, sendte de brødrene mine for å lete etter meg.

- En dag så jeg dem komme i en bil, og jeg så at soldatene skjøt og drepte en av dem, forteller hun.

Drepte medsoldat

Nicole tenker med gru tilbake på de seks årene hun var soldat.

- Vi ble veldig dårlig behandlet. Vi ble voldtatt gang på gang av alle soldatene, og hvis vi kom for sent tilbake etter å ha hentet vann kunne de slå oss. Noen av barna døde ute i skogen.

- Jeg ble gravid på grunn av det de gjorde. Jeg ble voldtatt og nå har jeg født en sønn. Han heter David og er to år gammel.

En gang ble Nicole truet til å drepe en annen soldat i gruppen.

- Før vi gikk ut i krig ba noen ganger lederen en av oss om å drepe en annen soldat for å vise at vi var klare. Da han ba meg drepe en, gjorde jeg det, sier hun.

Da hun rømte fra soldatlivet var hun klar over at det var med livet som innsats.

- En dag sendte de meg for å kjøpe noe på et marked. Jeg aksepterte at de kom til å drepe meg dersom de så at jeg forsøkte å rømme, men jeg tok sjansen. Vi var i nærheten av Rutshuru og jeg overtalte en mann til å kjøre meg til Goma, der jeg visste at det fantes grupper som tar seg av barnesoldater. Jeg visste at jeg ville være trygg når jeg kom til Goma.

- De lider

- Når jeg tenker tilbake er jeg veldig glad det er over. Jeg synes synd på dem som går gjennom dette nå. Jeg råder dem til å komme seg unna. Det er ikke et godt liv. De lider og offiserene har ikke noen sympati for dem.

- De barna som er soldater i skogen lider, så jeg håper MONUC (FN-styrkene i Kongo) gjør alt den kan for å hente dem ut. Hvis du reiser ut i skogen vil du finne mange barnesoldater der.

Angriper skoler

Rekruttering av barnesoldater er ikke et nytt fenomen i Øst-Kongo, men aktiviteten har økt kraftig de siste ukene og månedene, ifølge Redd Barna. Den siste tiden er minst to skoler blitt angrepet for å bortføre barn som kan læres opp til å bli soldater.

Allerede før de siste kampene anslo hjelpeorganisasjoner at 3.000 barnesoldater var aktive i landet. Det tallet er nå nesten sikkert mye høyere nå. - Fra VG.no


Sykt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi er så heldige i Norge, og likevel klager vi så mye. Vi blir aldri enige om hva som er det beste for barnet. Kontantstøtte eller barnehage? Forskjellene i verden er så store.

Pintar

Da har undtertegnede hatt en 5-timers skriftlig eksamen i indonesisk.
Besvarelsen kom på 9 sider. Derav 6 sider om min fantastiske familie, hvilke roller vi har, og minner vi har sammen.Jeg syns i grunnen det er gøy med eksamen, jeg!

Kongo

Norge: Finans"krisen" har gjort sitt inntog og folk bekymrer seg for sparepengene sine.

Kongo: Kvinner og barn blir voldtatt, og gutter får armene sine kappet av. Mer enn 200 000 mennesker er på flukt.

Lille Kowa finner ikke Mamma. Heller ikke Pappa. Soldater overalt. Hvor skal han gå?

Aksel fra Oslo er like gammel som lille Kowa. I Norge sitter foreldrene hans og fortviler fordi aksjene de investerte i (til sønnen sin) har sunket i verdi..

Verden er urettferdig.

Friday

Herlige fredager!
Både matteklasse og fysikklasse. Mange mennesker som krydrer tilværelsen. Gutta på første benk i auditoriet (jeg har selvfølgelig fast plass der jeg óg) som sier så mye rart. Trekløveret av innvandrergutten som alltid går med pensko, vestkantgutten fra Nesøya (han kommer alltid for sent) og han litt surrete Christoffer. Østfoldingen bak meg som tror hun er bereist fordi hun har vært i India i to uker. Auf-spiren som strøk i nynorsk. For en gjeng.
Jeg ler så mye, og syns ikke det er så verst å gå på Bjørknes. Men jeg hater kjemi.

Obama skal snart bli president av USA, og jeg syns det er så kjekt. Jeg har jo tross alt heiet på dette sjamtrollet av en demokrat siden 15. januar.

Jeg var i 81-årsdag til verdens beste farmor i går. Hun er trofast leser av denne bloggen. Glad i deg!

På mandag er det privatisteksamen i bahasa Indonesia, så her kommer en hilsen til alle som forstår:

Selamat malam, teman-temanku di Medan.
Aku rindu sekali sama kalian, kalian pasti rindu sama aku juga??
Aku sudah lupa sedikit, tapi masi ingat juga. Semua sehat?
Kalian mungkin mau tahu kalau Maren sudah pacaran.. Tidak ada laki-laki di sini yang aku mau pacaran bersama.. Masi orang gadis!!
Di sini sudah adah sedikit sedikit salju.. Dingin, ya!
Besok aku akan kerja di toko roti.. harus bangun jam 5 lewat.. harus tidur sekarang..
Sampai jumpa nanti! Tuhuan memberkati, ya!
Salam manis dari Maren, wanita yang berasal dari Norwegia dan Indonesia..

JAAAAAAAAAAAAAAA!!!

Gratulerer til alle amerikanere på denne gledens dag!

Likevel

Lar Siri Kalvig være kveldens glad-sak. Tooodles!

It´s like.. totally.. yeah.. awesome.. NO! This makes me SICK!

Ekstrem oppussing á la AMERICA.

Lenge siden jeg har vært så provosert.
Mange millioner dollar sprøytes inn i å bygge et drømmehus til lille Kayla, med iskremmaskiner, bowlingbaner, vannseng, akvarier og det ene og det andre. Og et splitter nytt dollarglis av en bensinslukende SUV - klar til å slippe ut store doser av CO2 og det som verre er..
Det verste er at de er med på å støtte opp om denne forkastelige stormannsgale forbrukerkulturen, der livskvalitet måles ut ifra hvor mye man eier..

Jeg orker ikke mer av dette!


Kor e alle heltar (les: idealister) hen?? Stå opp igjen.. Mor Teresa kom tilbake..
Kem skal redde verden no?

(Min nye auf-venn i 2FY-klassen trodde jeg var RV´er. Siden jeg helst spiser øko-mat og strikker så mye. Neida. Dagfinn Høybråten er fremdeles MYE kjekkere enn Aslak S. Myhra, så jeg svikter ikke verdipartiet mitt :)

Aber

Jeg er ingen kommunsist altså!
Og heldig er jeg som får 1400 kroner i reisestipend i halvåret.. (men Erna og co hadde gitt meg mer. Regjeringsbytte, anyone?)

Nå tar jeg kvelden!

Pro Tromsø

Enda en grunn til å bosette meg i Nordens Paris:
-jeg slipper å måtte betale 3000 kroner for å komme meg på juleferie!

Det skal bli meg et liv.

Ho, ho, ho.

Gleder meg til jul. Og til matte i morgen. Og til fysikken.
Jeg har virkelig STOR tro på privat sektor i hva skoletilbud angår.

..og for at dette ikke skal bli for kapitalistisk, avslutter jeg med noen sjarmerende linjer..

- og så samles vi på Vaaaaalen, seiern vet vi at vi får!
Og internasjonaaa-aa-alen skal få sin folkevår!

I all verda..

Hvem i all verden er det som googler "Maren Skorpen nynorsk"?
Interessant.

Jeg har det fint. Elsker Bjørknes Privatskole. Får angst av Maria Mena. Prøver å være flittig realfagsstudent.

Har du det fint?

For all del:

STØTT TV-aksjonen!
Dette er en organisasjon som bruker lite av pengene på administrasjon, så kjør på!!

Bli med!

Akkurat passe stor
Forventninger og utgangspunkt bestemmer hvordan vi mennesker opplever et nytt sted. Kommer du fra et lite sted, er Tromsø en storby. Kommer du fra et større sted, som for eksempel Oslo eller Bergen, er den ikke like stor lenger. Kommer du fra et sted der det ikke hender så mye, blir pulsen slående. Øyet som ser og ditt eget ståsted, bestemmer hvordan du tolker inntrykkene. Men noen harde fakta finnes. I dag bor det over 65.000 innbyggere i Tromsø, og rundt 33.000 mennesker på selve Tromsøya. Dette er nok til å ivareta byens intimitet, samtidig som det gir folk og ressurser nok til å nære et rikholdig kulturliv på mange nivåer. Teater, revy, latter og moro er det mye av her. Men også det mer uregisserte utelivet Når du trives, klarer du mye mer Når du trives, øker den personlige yteevnen din. Du får mer energi til å gå løs på de oppgavene du har satt deg fore. Det betyr at hvis du skal studere, blir miljøet du skal ferdes i gjennom studiene en viktig faktor for den suksessen du ønsker deg. blomstrer. Tromsø har flere utesteder per innbygger enn noen annen norsk by, og selv om begrepet Nordens Paris opprinnelig var myntet på klær, moter og trender, kan det godt brukes i denne sammenhengen også. Sentrum i byen koker til tider så man skulle tro man var på sydligere breddegrader.

Varme er relativt
Imøtekommenhet, åpenhet, vennlighet og inkludering er være eller ikke være når du kommer som ny student til et nytt sted. Og det er helt avgjørende for hvordan studietiden din skal arte seg. En student som opplever seg ivaretatt, som kjenner at han eller hun hører til, kan bruke kreftene sine på nye mål og nye utfordringer i det faglige, istedet for å måtte sloss for den daglige tilværelsen. Å trives gir gnist og energi til det du måtte ønske deg og drømme om. Der bærer Tromsø den nordnorske tradisjonen om inkluderende livsglede og varme videre. Det har rett og slett med kultur å gjøre. Eller kanskje det bare er smittsomt. Det er ikke godt å si.

Kultur er liv
Finkultur eller ikke så fin kultur, hva man vil ha er forskjellig, men Tromsø har tilbud som dekker hele spekteret. Her er festivaler gjennom hele året, både innen film, musikk og litteratur, for eksempel Insomnia, Bukta Open Air Festival og Tromsø Internasjonale Filmfestival. Her er museer, teater, revyer, konserter, ukesarrangementer, seminarer, møter, kort sagt alt man måtte ønske seg. Et eksempel på noe av det mer spesielle er sirkusskolen Kulta. Det er bare å kaste seg i manesjen og bli med!

Natur er også liv
Det er mange som kommer til Tromsø som ikke er spesielt naturinteresserte. Det går helt fint. Det er kaffebarer på alle strategiske hjørner. Men det skal ikke underslås at mange sofagriser også har kommet i skade for å bli naturentusiaster. Det er klart det er fristende å se vakre landskaper fra tindene, få fine bilder i hodet, frisk hud i ansiktet og ellers en sunn og sprek kropp som du kan sprade med i Storgata. Verdien av frisk luft er i det hele tatt undervurdert, når man tenker skjønnhet og velvære.

Velvære er deilig
Det er bare å slå fast. Velvære er undervurdert. Å være glad er godt. Å være lykkelig er helt hinsides nydelig. Noen blir aller mest fornøyd av å ligge i lyngen og se på himmelen, andre synes en god massasje, en svømmetur eller en deilig spa-dag er det som skal til for å gjøre tilværelsen optimal.

Værsågod. Her finnes alt. Og siden det i perioder er sant at lykke kan kjøpes, må moteforretningene av alle ulike slag også nevnes, såklart.

Flere tilbud kommer til. Det blir flere designforretninger, flere sære, spennende, rare butikker, større fokus på alt som storbyer har fokus på. For Tromsø blir større og det ganske fort. Per i dag er det den raskest voksende byen i Norge. Godt det finnes litt mer folketomme områder nær byen som du kan flykte til om det skulle bli for tett.

Kvaløya er et ski-, snowboard- og klatreeldorado, der det er mer fjell enn folk. Det er heller ikke langt til Lyngsalpene. Og så er det jo kort vei hjem dit du kommer fra. Flyplassen ligger 10 minutter fra sentrum, slik at du slipper å kaste bort viktig lesetid (bytid) på å reise til flyene. Gå rett på. Reis rett hjem. Det blir alle glade for. Eller finn en bra unnskyldning og bli i byen. Du blir ikke alene om det.

Høstferie!!!

Stokmarknes, here I come!!

Ivar

23.09.1896.
112 år etter, då haustsola blenkte i dei asfalterte bakkane, gjekk ei jente på kafé for å minnast deg.
Iver Andreas Aasen.
Eg er takksemd!

Har du noen minutter?

Noen ganger når jeg skriver, føler jeg at jeg får frem poenget mitt. Dette er ikke helt et slikt tilfelle. Jeg vil så gjerne at dette skal gjøre inntrykk på deg som leser det!

"Min beste venninne i Indonesia jobber som hushjelp hos to familier. I løpet av en måned har hun tjent halvparten av det gjennomsnittsbuksa på Carlings koster.Hun er 24 år, og bruker alle pengene sine på å forsørge familien sin: Moren, som er lam, faren, som er dement, og broren, som er hodeskadet. Jeg har aldri hørt henne klage over hvor lite hun har.
-Tenk litt på dét neste gang du sitter på trikken eller i kantina på skolen og klager over at studenter får aaaaltfor lite penger fra lånekassen...
(La meg minne deg om dine muligheter til gratis skolegang, fri helsetjeneste, trygdeordninger, stipend og lån.)"

Dette skrev jeg for omtrent ett år siden. Jeg hadde blitt kjent med Murni.
De neste månedene lagde vi mange minner sammen. Vi hadde hobbykveld hjemme hos meg, spiste taco, lagde indonesisk mat og pratet om slikt som jenter snakker om. Ikke en eneste gang spurte hun etter penger. Aldri hintet hun om at hun ikke hadde råd til å kjøpe mat til foreldrene sine og broren sin.

Så var det den gule minibussen.
Vi hadde vært på tur til utkanten av Medan. I Indonesia er det tradisjon å gå på "jalan-jalan" til slektninger utpå nyåret. Vi hadde vært hos tantene til Murni. Jeg var ganske sjokkert. De bodde i store, fine hus. Murni bor i ei lita rønne. Dette er søskenene til mama Murni. Orang kaya. Rike mennesker. "Hjelper de deg, Murni?" Hun lo. -Nei. Jeg ble sint. - Hvorfor ikke? Det kunne hun ikke svare meg på. Hun fortalte at hun hadde jobbet der som hushjelp før, da hun gikk på ungdomsskolen. Hun hadde stått opp klokken fire om morgenen for å vaske og lage mat til tanten, onkelen og fetteren sin før hun begynte på skolen. De hadde lovet at de skulle betale utdannelsen hennes. Tomme ord. Jeg kjente at jeg ble sint. Murni viste ikke tegn til bitterhet i det hele tatt. Hun sa at hun hadde ingen rett til å kreve noe. Ei heller rett til å dømme.
Vi begynte å snakke om at jeg snart skulle tilbake til norge. Kulia. Studere. Jeg skulle tilbake til statens lånekasse og gratis universitet. No worries.
Jeg spurte hva hun drømte om. Hun sa forsiktig at drømmen var å bli jordmor. Jeg sa at utdannelse var viktig. - Aku tahu - jeg vet. - Men jeg må jo jobbe for å kunne forsørge foreldrene mine og abang (storebror). Hun smilte og fortalte beskjedent om at når hun får en datter, skal hun spare litt hver måned, slik at datteren hennes kan få den muligheten.
Jeg begynte å gråte. Vi satt i den gule minibussen. Medans svar på de røde Oslo-bussene. Tre passasjerer. En gråt. Den andre lo usikkert. Den tredje satt nok og lurte på hva i all verden den myggspiste hvitingen drev på med.
Der og da bestemte jeg meg for at mangel på penger ikke skal være et hinder for Murnis jordmordrøm.

Murni er en persom som sprer så mye glede og velsignelse der hun er. Å gi henne en utdannelse er nok den beste investeringen som kan gjøres i Medan pr dags dato. Jeg vet at hun kommer til å bruke kunnskapen til å hjelpe de som trenger det.

Nå er vi i gang. Flere har prioritert å hjelpe henne å finansiere dette. Det trengs kapital til bøker, uniformer og materiell, samt til underhold av familien hennes.

Murni har nå fått plass på skolen. Hun måtte bestå en test for å komme inn. Hun leste godt, og klarte det!
Jeg velger å tro at vi kommer i mål. Kanskje du vil være med å hjelpe?
Kanskje du kan avse en 50-lapp eller to?
Her er et kontonr:
97134891223
merk det "Murni", så skal jeg bringe det videre.
Takk for oppmerksomheten.

I spindelvevet mitt:

AA.O. Vinje
Bjørknes
Kjemi
Thereses gate
Holmen
Hamar
Mexi-burger
Farris
Skaar/Skorpen
Regn
Sykkel

Håp

Godt Brød og gode mennesker.

Hendelser som får meg til å elske jobben min mer og mer:

-Hei! Vi er stengt nå, og har ingen varer igjen.. men jeg er spent på å høre hvordan det gikk på visninga di?
-Ja, vet du, det kom tre par på visning, har ikke fått noen bud enda, men jeg tror det går bra. Takk skal du ha, tror den positive energien din har hjulpet meg! Jeg skal ha en visning til på lørdag. Kommer innom og kjøper boller på lørdag. Du jobber mye du!
-Hehe, ja.. Var egentlig ferdig på jobb for tre timer siden, men kommer meg jo aldri ut herfra. Det er så koselige folk som jobber her.. så nå har jeg fylt opp kjøleskapet og hjupet de litt i gang på stenginga.
-Du altså! Du er en helgen. Eller James Bond!

-Kul dialekt du har. Hvor er du fra?
-Er du seriøs eller sarkastisk?
-Jeg mener det. Er det Tromsø?
-Nei, litt lengre sør. Stokmarknes i Vesterålen.
-Å! Kult! Foreldrene mine var i Lofoten i fjor. Skikkelig fint der ass! Det er vel litt lenger nord, det?
-Eh. Der dreit du deg. Du fulgte vel ikke med i O-fagen, du?
-Haha. O-fag.. Fantastisk. Du hadde O-fag ja. Da er du vel hvertfall 24-25?
-Eh. Nei. Jeg har hatt o-fag selv om jeg bare er 21. O-fag er alt man trenger. Selve livsgrunnlaget.

-E det påfyll på cortadoen eller?
-Egentlig ikkje, men vi kan vel gjør et unntak for en nordlending..
-Flott. Kor du e ifra du da?
-Vesterålen, Stokmarknes..
-Fra Stokmarknes? Ja, da e du vel gjerna dronninga av Rødbrygga. Ja, han e flenk han så driv det!

-Hvor kommer du fra?
-Vesterålen
-Stokmarknes eller?
-Ja...
-Er du en Skorpen eller?
-HÆ? Ja! Men hvem er du? Tror ikke vi har hilst, jeg glemmer ALDRI et ansikt. Du tror nok jeg er min søster, som du sikkert har spilt innebandy med?
-Neida. Du er hun som synger til turistene? Har vært og hørt på deg mange ganger.
-Åååååkei.
-Hils faren din da!

-When you call my name, it´s like a little prayer... down on my knees, gonna take me theeeeere (jada, sikkert feil tekst)
-Herlig med Madonna! Det har jeg hørt mye på i ungdommen. Hun og Michael Jackson.
-Du kan si mye rart om Michael Jackson, men han er en entertainer. Han har skjønt greia!
-Ja, helt riktig.
-Stakkars Mike. Alle disse beskyldningene, folk er bare ute etter penger. Hadde mine barn vært utsatt for overgrep, hadde mitt krav vært å få overgriperen sperret inne, ikke store erstatningskrav.
-Herlig. Vi er på nett. Men han er nok lit psycho.
-Ja, det er han nok. Men han mener nok ingen noe vondt.
-Du er kul ass. Vi er på nett. Koselig å treffe deg. Mange andre er så sure og kjipe. Takk, jeg hadde egentlig en dårlig dag i dag, men nå når jeg har møtt deg, er jeg fornøyd. Jeg kommer tilbake hit!

Jada, det finnes mennesker som gjør dagene på jobb mindre frydefulle. Kunder (les: oftest jenter) som blir sure fordi de ikke får avslag i prisen til tross for at de ikke skal ha kjøtt på, eller andre som legger sitt hat på undertegnede av den grunn at vi er utsolgt for speltbrød. Det finnes også de som blir sinte hvis de må betale 5 kroner ekstra for ekstra pastrami. Det er likevel ikke de du husker.
Blide mennesker som gir litt av seg selv gjør dagene mine bedre. De som ivrig forteller om jobbintervjuer, konserter, barn med allergi, ferier og andre begivenheter i livet.
Oppfordrer herved samtlige lesere til å bli slike positive kunder, dere kan utgjøre en større forskjell enn dere tror!

...

Krig er forakt for liv
fred er å skape

jorden er rik
finnes det sult og nød
skyldes det svik

solskinn og brød og ånd eies av alle

skaper vi menneskeverd
skaper vi fred
den som med høyre arm
bærer en byrde
dyr og umistelig
kan ikke myrde

vi vil ta vare på
skjønnheten
varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen


fra "Til Ungdommen", Nordahl Grieg.

Epistler på livets reise

God Only Knows..
To uker i Stavanger var vel overstått. Det var lørdag ettermiddag, og jeg ringte min kjære søster for å slå av en prat. Mitt fly til Oslo gikk ikke før mandags morgen, og plutselig fant søstrene Skorpen ut at en gjenforening ikke hadde vært å forakte. Jeg befant meg i sentrum, og Berit kunne informere om at jeg hadde én time og femten minutter på meg på å komme meg opp til Eiganes, pakke, og sette meg på bussen til Bergen by. Hvilket jeg gjorde. Resolutt. Hvor frydefullt!
Det ble to aldeles herlige døgn med en av de beste man kan ha følge med på livets reise.
- what I´d be without you.

First we take Manhattan..
Berit (søstra) er litt av en langdistanseløper. Vi snakker halvmaraton på under en og en halv time. Det holdt til en andreplass på sagnomsuste "Midnight Sun Maraton" i Tromsø, kun to sekunder bak vinneren. Som en del av sitt strabasiøse treningsopplegg skulle Bergens løpsdronning løpe "mila" (fanakarusellen) på mandag, og ville gjerne ha meg med. Jeg er ikke kjent for å la meg be to ganger, så jeg kledte meg opp og gjorde meg klar for mila. Hvilken pinlig, men akk så frydefull opplevelse. Ettersom kun 9 damer stilte i denne klassen (de fleste andre så sin begrensning og nøyde seg med fem km), hadde jeg en viss anelse om at jeg kom til å være den seneste til å krysse målstreken. For å unngå å legge skam på Skorpen-navnet, brukte jeg Farmors pikenavn. Det hadde jo vært en liten fadese om slikt et uvanlig etternavn skulle havne øverst og nederst på lista. Berit løp naturligvis først i mål, og da jeg kom inn en halvtime senere, stod diverse frivillige klare til å ta bølgen.
Det gjelder å begynne, å komme i gang. Neste gang blir det pers!
- then we take Berlin.


Meget er forskjellig,
Tilbake til Stavanger. På Cubus så jeg tre søte damer i Jilbab (Hijab som det heter på "norsk"). Nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg spurte hvor de kom fra. Joda, de kom fra Indonesia, fra Banda Aceh. "Aduh. Kita bisa bicara bahasa Indonesia" sa jeg, og dermed ble de servert dagens overraskelse. Artig. Jeg har jo lengtet slik etter å praktisere indonesisken min, så det var herlig for meg.
-men det er utenpå.

Slow Train coming:
På nattoget til Oslo oppdaget kondoktøren at jeg hadde bestilt billett en uke fram i tid, så den jeg hadde var ugyldig. "Nu ras min verden sammen", var alt jeg klarte å si. Sliten etter dagens fysiske anstrengelser, og litt andre stressmomenter, som bortkomne nøkler, uklarhet i diverse framtidsrelaterte spørsmål og annen bakenforliggende frustrasjon fikk begeret til å flyte over, og jeg begynte å grine. Måtte betale 44o kroner ekstra, og forbannet regjeringen (inni meg) for at tog i praksis er dyrere enn fly. Hvordan skal den miljøvennlige landeveien gå?
Plutselig kom mannen/gutten som satt ovenfor meg tilbake fra menyvogna med snacks, og sa at "jeg vet det kanskje ikke hjelper så mye". Lettrørt som jeg er, kan du jo tenke deg resten.

Workin´ 9 to 5..
Jeg er tilbake i Thereses gate 33. Jeg er så heldig som får jobbe der. Hver en dag er en fest. I kveld har jeg klorbleket forklærne mine, så det skal bli en fryd å bære uniformen "med stolthet og verdighet".
-what a way to make a living!

Å leva, det er å elska.
Kjør på, folkens.

All´s not lost

I denne byen er det ikke så mange som smiler.

I dag gikk han forbi, dyttet en barnevogn. Kikket inn døra som stod åpen i det han passerte. Jeg så på ham og smilte. Han smilte varmt tilbake, og fortsatte opp bakken.

Jeg syns han synger så fint.

Life here is gold.

Yeah

Jeg har vært i stavanger en uke. Inspirert av Ingvild, gir jeg dere følgende:

Ukas...

Bok: The Booh Thief. Fantastisk velskrevet, engasjerende og bevegende (av moving)

Pålegg: Røykalaks

Brød: Økologiske speltknekkebrød (til tross for at spelt er et av de verste orda jeg vet)

Frukt: AVOCADO. Always.

Håndarbeid: Strikking. Jeg har gjenopptatt en gammel (?) syssel, og svidd av noen hundrelapper på Husfliden.

Øst-Europeer: Baker Zuzanna som bare er helt fantastisk herlig!

Surmulere: Siddiser

"Vi-lever-i-1992"´ere: Siddiser

Kunde: Reidar. Til tross for at han ikke husket navnet mitt i dag.

Vits: Den Øyvind fortalte

Gjensyn: Med Johanne etter en ukes separasjon

Sang: Espen Lind - Scared of heights

Savnede: Folk og røvere i Indonesia.

Frustrasjonsmoment: Mobilen min

Gledesspredere: Alle kundene som er på ferie fra østlige, sydlige eller nordlige trakter.

Kino: "Mamma Mia". What a feeling!

Juhu. Enda en uke i norges ubestridte kulturhovedstad. Opp med humøret, og vekk med piffien, ketchupen og mikroen, så blir dette bra!

vil bare si at la-la-la-la-la-la-la la laif (life) is wonderful.
ka du trur?

Live fra Krakow

Polen er digg. Vi LEKER ikke ferie, Sigrid og jeg.
Vi har havnet paa et hotell sammen med en skokk ungdomsskoleelever fra Norge. De er nok ganske sjalu paa oss to som kan vaere oppe saa lenge vi vil.
Ellers faar jeg bruk for 3 av de 4 polske orda som baker Zuzanna laerte meg. Det fjerde er saa stygt at det passer seg ikke paa marenioslo, som er et forum for soemmelighet og glede.
Zwotka betyr soet, og det slaar godt an. Sist gang det var i bruk, fremkalte det sjenerte smil og mye fnising hos en gjeng smaagutter. De stirret paa oss og spurte paa gebrokken engelsk "What is your name?"
Undertegnede svarte med "Swotka, ja?".
I morgen er det sjokoladespa! Vi skal gnis inn med sjokolade for deretter aa masseres!

Snakkes!

Dagen i dag.

Jeg har tippa på sykkel. Mine tynne dekk (slike som vi proffsyklister bruker) satte seg fast i trikkesporet. Flaks at taxien bak meg ikke kjørte på meg.

Ellers kommer jeg meg på plass i mitt nye hjem.

Jobb på Grünerløkka klokkken 14.

Personalfest i kveld - jejeje!

Krakow på søndag.

Hva gjør DU?

Hung up

Jeg vil skrive. Skrive noe bra. Men jeg kommer ikke på noe. Tanker går inn og ut av hodet mitt, fram og tilbake. Det blåser i Oslo i dag, - og det blåser i mitt hode.

Apa kabar = Hva er nyhetene

Jeg jobber på Godt Brød for tiden, og koser meg med det. Det skal jeg gjøre i hele sommer. Fin kundekrets, gode medarbeidere, alt er bare velstand.
7. til 20.juli skal jeg jobbe på nyåpnede Godt Brød i Stavanger. Ta kontakt om du er i området den tiden.

På søndag flytter jeg inn i Eckersbergsgate på Frogner. Jeg gleder meg stort til det etter ey koffertliv i to måneder. Fint område, fine jenter å bo med, ja alt er bare velstand der óg.

Under the surface:

-Jeg fortviler mer over mer over følgende: Frp, Opplysningskontoret for kjøtt (som får mer enn 10 ganger så mye penger fra staten enn Opplysningskontoret for frukt og grønt), forurensning, folk som kjører bil når de heller kan sykle/gå, plastposeforbruk and so on.. Tragisk at så få tar ansvar.

-Mennesker gleder meg: jentene og Lars på Godt Brød, herlig familie og mange fine venner.

Njus og gledesbrus.

Det er 8.mai. Det er frigjøringsdag. For nøyaktig 13 år siden stod undertegnede, i en alder av 8 år, på paviljongen på Stokmarknes, nervøs, men en smule stolt, og leste følgende dikt:

Tanker jeg tenker; - godt å ha fred.
Vi kan heise vårt eget flagg.
Gå i 17.mai tog.
Være gode venner.
Tanker jeg tenker: FRED.

Idag var jeg om mulig, enda mer nervøs. Muntlig eksamen i samfunnslære. Etter fadesen på religionseksamen (da målet røyk av den grunn at jeg ikke var kapabel til å si forskjell på en rite og et rituale), var mye av troen på at dette skulle gå bra, svunnet hen.

Men jadda-jadda-yes-yes.
Etter å ha svart på at JA, jeg synes foreldre i dagens samfunn er for lite engasjerte, og NEI, jeg har ikke tenkt å bli samboer.. og etter å ha prøvd å forklare hvilke tanker jeg har om hvordan vi skal forholde oss til at noen religioner undertrykker kvinner, forklart begrepet kulturrelativisme, markedsøkonomi und so weiter, var sekseren i boks.

Jeg vet ikke hvem som var mest glad. Sensor eller meg? Kanskje meg?

- Man reiser aldri skuffet fra Melbu! (denne var til Kari og Berit, mine dansepartnere i tykt og tynt. Do you believe it?! Go frantik!)

Jada. Dette bar preg av dårlig språk, manglende flyt, jajajajaja.

Sånn går nu dagan!
Slenger opp noen bilder av mitt persongalleri denne måneden:
Min nydelige lillesøster, Ingrid (Nusse, dåsi, guille' eller inga).
Beste i verden.

Skjær mæ laus!

Jeg er lei av å lese.
Eksamen:

29.04, mellom kl 14 og 16 -Religion, Sortland vgs.

08.05, etter kl 9 -Samfunnslære, Melbu vgs.

09.05, etter kl 16 -Nyere historie, St.nes vgs.

15.05, etter kl 16 -Biologi, St.nes vgs.

16.05 --> Evenes - Oslo. Vendepunkt.

17.05: GRUNNLOVSDAGEN! Bunad og NORSKE flagg. Høydepunkt.

Nå

Det er deilig å være hjemme med Mamma, Pappa og Ingrid.
Jeg prøver å lese til de fire eksamenene som venter på meg.
På garasjeloftet fant jeg nostalgi.
Jeg går ned trappen til første etasje og tenker at jeg bare ELSKER disse menneskene.
Jeg er heldig og glad.

We are family!

Vackert

"Du e den kjekkeste æ veit. Æ blir heilt DÅRLIG, for du e så syyyyyykt kjekk! Du e den fineste i hele verden. Helt seriøst"
Illustrasjonsfotoene HAR faktisk noe med saken å gjøre.
Over: Møte med helten
Under: Fremdeles dårlig og kvalm fordi Peter er så kjekk, og noe flau og frustrert for at jeg sa alt jeg tenkte.

Glad i deg Elisabeth!

Attende

Det er fint å være i Oslo.
Vi nevner i fleng:

- Kulde. -Det er helt fantastisk. Jeg kan gå uten å bli så varm. Og jeg kan jogge uten å drukne i svette. Jeg får jogge i fred, uten tilrop, noe som leder oss til neste punkt på lista;

-Anonymitet. Folk som ikke kjenner meg, lar meg være i fred (men unntak av div. mennesker på trikken). Jeg er liksom bare "mannen i gata" nå, og det er herlig.

-Jan Egil og mange andre herlige venner. Ekstra kozen med Jan Egilzen. Kozemozeoverdoze lissm.
Angående nye venner. Nå har jeg fått to nye: P.S. og Kari Eklund. Helt konge. Sistnevnte og undertegnede har jo vært facebook-friends en stund da, men i går møttes vi "live", og det var fest og det var basar.

-Godt Brød. I love it!

BFF!

Hva skjer nå da?
Til dere som lurer:
Om ca en uke drar jeg til STOKMARKNES for å ta noen privatisteksamener. Når det er unnagjort, er det Oslo som gjelder.
Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

Hei og hå!
Me ser.

Buat semua teman-temanku di Indonesia:
Norwegia = Luar biasa. Aku makan banyak bonbon kecil (smågodt). Hari ini aku akan memasak ayam kecap manis, sayuran dan nasi putih. Aduh. Titip salam sama semua! Aku rindu sama kalian!
Sayang manis dari adik Maren

Aduh, del 2.

Jeg er i Kuala Lumpur med Pappa og Ingrid.

Malayu er nesten likt som bahasa Indonesia. Veldig festlig aa observere diverse ansiktsuttrykk naar jeg bytter fra engelsk til indonesisk midt i en samtale.

I morgen kveld drar vi til mitt foedeland!

Snakkes der!

Vi var inni taarnet og saa paa utsikten. Flotte greier!

Aduh

Jeg hadde helt glemt at det gikk an aa ha det saa bra som jeg har det naa.
Med andre ord: Besoek fra Norge er helt koooonge.
Og jeg har faatt en ny venn som likner paa Petter Stordalen.

Det er flesk paa smoer det her. For:
-om 10 dager treffer jeg reisten av Skorpene.
-om 20 dager er jeg i Norge!

So long!

Hittil i dag har jeg:

Spist rundstykker med Vossafaar til frokost..


...mens jeg saa "That 70's show".

(Bare for aa oppdatere litt)

Luar Biasa = utenom det vanlige, i positiv forstand.

Gjennom å være hvit, blond og blåøyd i et land som Indonesia gjør man seg visse erfaringer. For det meste dreier dette seg om positive henvendelser, med unntak av guttene som kastet en brusboks på meg, og ikke minst syklisten som spydde meg i trynet.

Jeg har for eksempel blitt spurt om å bli med et band på CD-innspilling. Uten å vite noe som helst om min musikalske bakgrunn, spurte de meg om jeg kunne tenke meg å være gjestesolist på plata deres. Jeg svarte at jeg var for malu (flau), så vi lot det være.

Spørsmål angående giftemål har jeg sluttet å telle. Indonesiske Ibuer (fruer), den ene villere enn den andre, har èn etter èn mast om å få gifte meg bort til sønnene deres. Dette uten å vite noe om hvem jeg er og hvilke holdninger jeg har til rollene i ekteskapet. Kanskje hadde de skiftet mening om jeg fortalte at jeg ikke planlegger å bli hjemmeværende husmor, eller at de som svigerforeldre ikke hadde blitt høyeste autoritet i mitt liv (dette er nemlig veldig viktig her til lands).

Når folk sier at jeg er den fineste de noen gang har sett, smiler jeg oppgitt og tenker for meg selv at ”det er mer der det kommer fra”. Jeg prøver å forklare at vi alle er skapt av Gud, og at vi alle er vakre, men deres forestilling om at den hvite befolkningen er ”luar biasa” (se overskrift) ser (dessverre) ut til å stå evig fast.

Den observante leser har kanskje trukket slutningen om at komplimentene virkelig hagler her i østen. Flere har spurt meg om det ikke øker min selvtillit noe voldsomt å motta slike hyggelige bemerkninger. Sannheten er at jeg ikke tar det så veldig til meg.

Noe som jeg heller velger å ta til meg, er å høre min beste venninne, Murni, si:
”Aku suka sekali pada adek Maren. Tidak karena kulitmu putih, tetapi karena kamu orang baik sekali. Maren seperti saudaraku, dan kamu tidak sombong. Kamu suka bantung aku, dan aku selalu senang waktu jumpa sama adek Maren”.
(På Norsk: Jeg liker deg, lillesøster Maren, ikke fordi du er hvit, men fordi du er god. Du er som min søster, og du er ikke overlegen. Du liker å hjelpe meg, og jeg er alltid glad for å se deg, lillesøster).
Dèt velger jeg å tro er fra hjertet, og jeg velger å ta det til meg.




Illustrasjonsfoto. Over: Undertegnede og en noe eldre beiler. Jeg prøver å være høflig, men samtidlig avvisende. Murni kom med følgende gullkorn: "Ikke glem at du skal tilbake til Norge, Maren!"
Under: Hjertefriends.

Jeje. Noe vi alle kan ta til oss:
For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef 2:10)

"Racism is still alive in London"

Dette var tittelen på den første oppgaven vi skulle skrive etter jul i første klasse (på vgs). Oppgaven skulle være et brev til Prime Minister'en fra en fortvilet jente som ikke fikk leid den leiligheten hun ville fordi kjæresten var black. The landlord ville ikke leie ut til svarte mennesker. Vi hadde fått ny engelsklærer som var strengere med karakterene enn Turid, som vi hadde før jul. De fleste jentene i klassen ble veldig stressa, men ettersom undertegnede hadde hatt Jan Torsether på ungdomsskolen,(som ALDRI gikk høyere enn 5+) var dette ingen krise.

Uansett: Hva som skjer i London nå om dagen vet jeg ikke.
I Indonesia, derimot:

Først vil jeg si at 999,999 promille av de jeg møter, er i overkant hyggelige. Tre tilfeller har jeg opplevd det motsatte.
Første gang var en kveld jeg var ute og syklet. Noen kom bak meg og ropte "orang bule, orang bule, orang bule" (som betyr "hviting"), og kastet en tom brusboks på meg.
Det var helt greit.

En annen gang var det noen som rakk finger til meg.
Også helt ok, no harm done.

Dagens hendelse:
Jeg vil gå meg en tur. Tenker å gå i ca 2 timer, til en butikk som selger sportsutstyr, og tilbake. Jeg pakker en appelsin og et rundstykke i veska, og begynner å gå . Veien er traffikert, så jeg må se meg godt for. Mot meg kommer en mann på moped. I det han kjører forbi, merker jeg at jeg blir våt i ansiktet. Jeg prøver å tørke det vekk med hånda, og ser til min store forfjamselse at den er covered in yellow body fluids. Mmmmm! Denne mannen har altsaa SPYDD/GULPET på meg! Jeg snur meg etter ham, og han ser på meg og flirer. Itu tidak sopan! Det hele er litt ekkelt. Jeg tenker først at jeg må komme meg hjem og dusje. Men hei, det er bare magesyre og litt mat. Jeg har jo ikke akkurat fått ei død rotte slengt i nakken.. Jeg går til et bilverksted og får låne en vannslange. Jeg tar en kvikk vask og går videre på min ferd.

Jeg er "rystet", som min kjære far ville sagt.
Likevel, nå er jeg faktisk mer overrasket over at jeg ikke "freaked out". Hele mitt liv har jeg nemlig tenkt at andres kroppsvæske er noe av det ekleste som finnes. Nå synes jeg ikke det lenger.
Vi er jo alle like..

..selv om vi har ulike oppfatninger om hva som sømmer seg å gjøre.

"Sånn går nu dagan"

-Onsdag begynte jeg mitt "kokkekurs" med Kak Murni. Hun lærer meg å lage indonesisk mat. Til nå har vi laget "Ayam Panggang" og "Nasi Goreng". Murni er "Miss Indonesia" i mine øyne. Bare å se henne sykle, smile og vinke kan lyse opp en grå dag.

-Torsdag var jeg på språkskolen igjen. Jeg har fått ny lærer. Gantina. Det er fest og det er basar.

-Lørdag hadde jeg besøk av Murni, Yenie og Wiwik. Vi spiste taco og lagde kort. Vil du ha en hilsen? Legg igjen en kommentar, så sender jeg. "Maren masak sendiri? Pintar kali!" <- Murni var imponert over at jeg kunne steke kjøttdeig. (Indoneserne blir like overrasket hver gang de ser meg ta oppvask, feie et gulv eller sykle(!) - "hvite mennesker kan jo ikke slikt.") Koselig var det i hvert fall, indonesiske såpeserier stod på i bakgrunnen og jentene fniste og lo. En fryd for meg at ikke språket er en barriere lenger. Fine jenter, fin kveld.

-Pacar saya, Filip, fylte tre år i går, søndag. Det ble feiret med brask og bram.
"Saya tidak punya pacar, saya punya dompet" = "Jeg har ikke kjæreste, jeg har en lommebok!" Dette svarte bursdagsbarnet da jeg spurte om han var kjæresten min.


Til slutt:
-For hver dag blir jeg minnet på hvor heldig jeg er. Tenk at disse to er min mamma og pappa! Se så fine de er. De er enda finere inni. Jeg gleder meg til å klemme de. Drikke te i den røde sofaen i Storhaugen. Gå på friskhuset og trene med mamma, og snakke om verdensproblemer og alt mulig annet med pappa. Dette er noe av det aller beste Gud har gitt meg. Name same lekpo la, ama dang apa!

Tre ord på snei,

Heier
på
deg.

Derfor

"Eg vil syngja ein liten song
om korfor eg syng som eg gjer." - Vamp

Jeg syns det er litt vanskelig å skrive for tiden. Ikke alt lar seg forklare ènveis-kommunikativt.
Det er så mange som leser, og så mye blir misforstått.

Kanskje senere.

Nå nøyer jeg meg med å lese. Da er det ikke jeg som skal formidle.
Kanskje dette kan bli bok-året.
Ble akkurat ferdig med "Da Vinci-koden".
Nå er det en bok om Falskmyntner i Sachsenhausen. Neste blir "Lydighetens Vei" eller "Halvbroren". Hva vil du anbefale?


Jeg er ikke blant de som mener hun burde vært blant "de fire store". Men se så pen hun er!